Hopp til innhold

Arven etter Inger Johanne

Tekst og foto: Arja Grimstad Ones

«64 år fikk vi sammen. Vi var gift i 63». Et liv rommer titusentalls av øyeblikk. Første møter, siste farvel. Krangler og forsoninger. Gleder og sorger over det som ble – og det som ikke ble. For Torbjørn Josefsen (90) rommer det også en livslang kjærlighet. «Jeg var like avhengig av henne, som hun var avhengig av meg.» Inger Johanne betydde mye for mange. Og den dagen Torbjørn ikke er her for å bære minne hennes minne videre, vil Redningsselskapets støttefartøy «Inger Johanne» stå igjen som symbolet på og essensen av hennes liv: Å hjelpe dem som trenger det.

Svolvær, 1959:

«Nå kommer han vel hjem med ei overlegen jåle fra Oslo, tenkte de. Og så kom den jenta på land; hun tok alle med storm!». Et smil legger seg over den gamle mannens ansikt da han tenker tilbake til bryllupsreisen, da han tok med seg Inger Johanne, sitt livs kjærlighet, hjem til Lofoten for aller første gang. Den 22 år gamle førskolelærerinnen, var slettes ingen overlegen Oslo-frøken. «Et øyeblikk etter at hun hadde satt sine ben på kaia i Svolvær var det som om kjente hun hele bygda. Hun var slik; sosial, utadvendt, varm. Hun kunne snakke med alle.»

Et godt liv

De møttes i skiløypa. «Hun hadde så godt driv!» erindrer han, tydelig imponert. Året etter gifter de seg i Aker kirke. Det er den største dagen i Torbjørns liv. Livet er godt. Da Torbjørn vil slutte i jobben i Forsvaret og begynne på høyskolen, forsørger Inger Johanne dem. Når han er uteksaminert, bytter de. Mens han tar rollen som forsørger, videreutdanner hun seg til logoped. De er et godt team. De to. De bygger seg hus i Oslo og hytte i Hemsedal. Hverdagen fylles av travle jobber. Ferier tilbringes i inn- og utland. De skaffer seg seilbåt og bruker fritiden på fjorden, på seilturer i Norden og i Middelhavet. Likevel er det noe som mangler. «Vi hadde etter hvert god økonomi og kunne gjøre hva vi ville. Vi var jo bare oss to…» Torbjørn pauser, leter litt etter ordene, «Vi fikk ingen barn». Han blunker og klarner stemmen før han fortsetter, «…men vi skjønte jo at vi måtte prøve å leve videre».

 «At vi kunne gjøre akkurat det vi hadde lyst til, det var den store fordelen. En slags kompensasjon. Men….det var ikke det vi ønsket. Spesielt var det vanskelig for Inger Johanne, som var utdannet for å hjelpe barn. Både som førskolelærer, og etter hvert med å hjelpe barn med språkproblemer, som logoped». Torbjørn tar sats i det følelsene veller opp i ham, «Hun var veldig knyttet til barn. Ja, jeg skjønner nesten ikke hvordan hun greide det.» 

Skjebnens onde pek

Det er en vakker høstdag i september det skjer. Inger Johanne er blitt pensjonist, men hun har fortsatt en iver etter å bidra. Når Hallingdal og Hemsedal trenger logoped til slagpasienter og barn med språkvansker, er det ikke nei i hennes munn. De kan jo uansett kombinere pasientbesøkene med turer på hytta.

Fredagen har Inger Johanne hjulpet en pasient på Gol. Dagen etter, i sofaen på hytta i Hemsedal, rammes hun selv av et massivt hjerneslag. På Rikshospitalet blir hun diagnostisert med Locked In Syndrome. Hodet er klart, hjernen fungerer, men kroppen er lammet. Det er så vondt å se sin elskede koblet til en respirator. Legene sier hun ikke vil overleve. De vil koble fra respiratoren, men gir Torbjørn lov til å uttale seg. Men Torbjørn er sivilingeniør, han er ingen lege. «Kjære dere», begynner han, «jeg mener ingen ting. Dere må gjøre det dere mener er riktig i en slik situasjon.» Torbjørn vil ikke være til stede når det skjer. Han venter på gangen. Da han får komme inn igjen er respiratoren koblet fra. Inger Johanne får lindrende pustehjelp. Han ser hvor forferdelig hun sliter. Til slutt orker ikke Torbjørn mer. Han reiser hjem til det tomme, mørke huset. Huset som for kort tid siden var et varmt hjem for to.

Dager etter reiser han tilbake til sykehuset. Forandringen er merkbar. Hun puster litt lettere. «Det er noe som heter at vi vokser med oppgaven,» Torbjørn trekker pusten, tørker vekk en tåre, «Jeg følte styrken kom; jeg måtte bare prøve». Den tidligere studenten leser side opp og side ned om Locked In Syndrome. «Jeg må gjøre det jeg kan gjøre», tenker han. Han masserer hendene. Beina. Føttene. Ukene går. Torbjørn viker ikke fra Inger Johannes side. En dag ser han en bitteliten bevegelse i venstrefoten. En liten rørelse i tærne. Ikke stor, men stor nok til å fylle Torbjørn med med kraft og pågangsmot.

En hjertesak

Etter uker på sykehus blir Inger Johanne flyttet til Sunnaas for rehabilitering. Som logoped selv, er hun klar over forskjellene i den norske og den svenske logopedutdannelsen. Torbjørn ser nå hvordan den svenske, medisinutdannede logopeden jobber med Inger Johanne. Hvilken effekt det har på Inger Johanne som i slaget mistet både evnene til å snakke, svelge og tygge. Som ved et skjebnens pek er hun, som i alle år har hjulpet barn og slagrammede med taleutfordringer, nå innelåst i sin egen kropp, uten mulighet til å snakke, og med en sonde i magen som eneste måte å ta til seg næring. Det blir følelsesterkt for Torbjørn. Tanken slår ned i han: Hvis han kan bidra til at flere slagpasienter – mennesker som Inger Johanne – får en slik hjelp, ville det være i Inger Johannes ånd. 

Torbjørn pauser fortellingen, og sier, «Dess eldre man blir, dess mer tenker man på avslutningen av livet. Dagens generasjon har stort sett nok. Og det er vanskeligere når man ikke har livsarvinger, og arven skal fordeles på mange slektninger. Både min og Inger Johannes familie har det bra. Da er det ingen grunn til å pulverisere det vi to har spart gjennom et langt liv.» Nå kjenner han hvordan han virkelig brenner for en sak; ikke en hvilken som helst sak, men Inger Johannes hjertesak.

Løftet

Skjebnen skal etter hvert føre dem til Vågan kommune. Sankthansaften 2014 lander de på i Svolvær flyplass. Inger Johanne flytter inn på Byparken sykehjem. På kvelden sitter Torbjørn i leiligheten som skal være hans hjem fra nå av.  Han må nesten klype seg i armen. Er dette sant? Nå har Inger Johanne kommet på et sykehjem hvor hun sikkert får det godt, tenker han. For første gang på lenge kjenner en følelse av lykke komme krypende. Den vakre sommerkvelden, synet og lukten av havet fyller ham med nytt pågangsmot. Han gir seg selv et løfte – et løfte til Inger Johanne – han forteller ingen andre, men han har bestemt seg; til jul skal hun få spise pinnekjøtt. 

Sommer er blitt senhøst da Torbjørn får spørsmålet han har ønsket seg; «Vil du at Inger Johanne skal være her oppe, eller vil du ha henne hjem?» lyder spørsmålet fra legen. «Jeg vil ha henne hjem» svarer Torbjørn kontant. Følelsene veller opp i ham mens han forteller. En milepæl er nådd da Inger Johanne får flytte hjem til leiligheten der Torbjørn til nå har bodd alene. Men Torbjørn gir seg ikke, han fortsetter å trene med henne. Han ser jo at det hjelper, selv om det ikke går fort.  

Et testamente i Inger Johannes ånd

Å endre et utdanningsløp skal vise seg å være vanskeligere enn antatt. Torbjørn har ønsket å gi arven til videreutdanning av norske logopeder, slik at slagrammede som Inger Johanne kan få den hjelpen de så sårt trenger. Men han møter ikke den samme entusiasmen hos landets utdanningsinstitusjoner. Med tungt hjerte innser Torbjørn at han må finne et annet formål. Han er fortsatt oppsatt på at arven etter Inger Johanne og han skal gå til å gjøre noe godt for andre. Noe hun ville vært glad for og stolt over. Og plutselig er den der, hjertesaken han tror vil gi like mye, om ikke mer, tilbake: De har alltid elsket sjøen. Og på samme måte som Lofoten la sin elsk på Inger Johanne den gangen på kaia for 63 år siden, forelsket Inger Johanne seg fullt og helt i Lofoten. «Inger Johanne elsket Lofoten fra første stund. I løpet av 64 år tror jeg vi dro opp hit mer enn seksti ganger». Hva ville vel vært mer passende enn å hedre Inger Johannes minne gjennom en gave til lokalsamfunnet? En gave som kan hjelpe og gjøre en forskjell, akkurat slik som hun gjorde for så mange.

Fartøyet «Inger Johanne» blir til

«Det finnes mange gode formål, men jeg vet ikke om jeg per i dag kan finne noe bedre enn Redningsselskapet når jeg vet hva de gjør. Jeg ser de går ut her, i fokk og rokk, og alt slags vær. Også har man jo lest om hva Redningsselskapet har gjort gjennom tidene. Det står respekt av det. Det er en veldig fin anvendelse, for de er jo avhengige av almisser». Til høsten skal et nytt støttefartøy leveres. En Arronet 35 CC Work, Overbygget, med hydraulisk baugport og utenbordsmotorer.

Den nye båten skal brukes i beredskap i Svolvær, i samarbeid med andre blålysetater som brannvesenet og politiet, i tillegg til miljøetaten. Lemmen i baugen vil gjøre det enklere å laste og losse. Den vil gi enklere adgang for personer som sitter i rullestol, og tungt utstyr som kan rulles om bord i stedet for å løftes. Med mulighet til å legge til i fjæra kan man på dager som strandryddedager hjelpe til å frakte søppel. Skøytemannskapene i Svolvær ønsket en båt med overbygg grunnet klimaet og været, og slik blir det. Fartøyet blir et kjærkomment tilskudd, til stor nytte for beredskapen og arbeidet Redningsselskapet utretter i lokalområdet. Torbjørn har én betingelse for donasjonen: «Båten skal hete «Inger Johanne», og den skal stasjoneres her i Svolvær!» sier han med kraft i stemmen og et smil i øynene.

I tillegg ønsker Torbjørn å finansiere oppgraderinger i første etasje på redningsstasjonen, slik at lokalene kan brukes som et samlingssted for ensomme eldre i lokalmiljøet. Arbeidet har han allerede startet på. Møbler fra hytta i Hemsedal har han også donert. Når man har kjent på ensomhet vet man også hvor fint det kan være å ha et sted å gå til. De nå koselige lokalene på kaikanten har i løpet av vintermånedene huset fem samlinger, som ikke kan kalles annet enn en suksess. Sofaen som Torbjørn og Inger Johanne hadde i stua på hytta ønsker nå velkommen til latter og gode samtaler igjen.

Torbjørn berømmer mannskapet for velviljen han synes de viser. «Jeg er så takknemlig for måten mannskapet på redningsskøyta «Sundt Flyer» har tatt oss imot på. De er jo på jobb, og de trenger hviletid, men velviljen og entusiasmen de har vist har vært fenomenal. At de stiller lokaler til rådighet som gjør at eldre og ensomme her i Svolvær kan få komme sammen; det er flott!»

«Også hadde dette ikke vært mulig uten de frivillige ildsjelene i den lokale redningsforeningen. De baker kaker og organiserer, serverer og steller i stand. Disse treffene hadde virkelig ikke vært mulig å gjennomføre uten dem! Kanskje får de solgt noen lodd til inntekt for redningsarbeidet, men det er ingen entré; det koster ingenting å komme. Og alle er velkomne.» avslutter han.

Inger Johanne gikk bort 11. januar 2021. Syv år fikk de sammen i Svolvær. Som følge av Torbjørns iherdige innsats, og Inger Johannes lyst til å leve, hadde hun til slutt fått tilbake både førlighet i venstre side av kroppen og noe taleevne. Torbjørn fikk opphevet vergemålet i tilfelle han skulle falle fra først. Hun kunne samtykke og kommunisere nok til å råde over eget liv. Den sterke kjærligheten gjorde legenes prognoser til skamme. På grunn av han fikk hun verdigheten i et liv tilbake. Som gleden av å nyte av ekte mat, istedenfor sonde gjennom magen. Verdigheten som kommer av å spise selv, fremfor å bli matet. Hun kunne kjenne ordentlige smaker; forskjellen på salt og surt, søtt og bittert. Smaker av feiring. Av høytider. Smaken av et liv. Av pinnekjøtt på julaften.

Torbjørn Josefsen har rukket å fylle 90 år. Han har lært at livet ikke kan taes for gitt. Han håper han selv får leve lenge nok til å se fartøyet «Inger Johanne» ligge stasjonert der nede på basen, rett nedenfor leiligheten hans på kaikanten. Han håper han får se henne rykke ut for å gjøre sin «ansvarsfulle gjerning langs den norske kyst», slik de vil si i dåpstalen når fartøyet skal døpes.

Godt å kunne bestemme selv

Torbjørn har tatt seg tid til å snakke med slekten om testamentet. Responsen har vært utelukkende positiv. «De aksepterer det fullt ut. De synes det er fantastisk det vi gjør.» For Torbjørn føles det godt å kunne bestemme selv hva alt man har opparbeidet seg i løpet av et skal føre med seg. Å kunne forlate verden med visshet om at man gjorde noe godt for andre gir en styrke.  «64 år fikk vi sammen. Vi var gift i 63. Jeg var like avhengig av henne, som hun var avhengig av meg.» Gjennom sitt testamente vil Inger Johanne og Torbjørn Josefsen fortsatt rekke ut en hjelpende hånd, selv når de ikke er her lenger. Det gir Torbjørn sin kone æren for. At Inger Johannes liv skulle resultere i et støttefartøy til kystberedskapen, og et samlingssted for å redusere ensomhet og spre livsglede i lokalsamfunnet– hvem skulle trodde det? Hvor livet fører oss kan man ikke vite.  «Jeg er stolt og lykkelig for dette vi gjør med Redningsselskapet. Men hadde det ikke vært for Inger Johanne, ville det ikke skjedd.»

Karen Aardal har skrevet testamente og snakket med sine barn om det.

Vil du gi en testamentarisk gave?

Gir du deler av arven din til Redningsselskapet, går beløpet i sin helhet til å redde liv og skape trygghet på sjøen.

Små gaver er like viktige som store gaver. Alle bidrag utgjør en viktig forskjell i arbeidet med å redde liv.