«Bjørn dør! Noen må hjelpe meg!»

Brit Anne våkner av ukjente lyder i lugaren. Da hun får øye på ektemannens ansikt går det en støkk i henne. Han er fjern i blikket og det skummer fra munnvikene. Er dette virkelig? Bjørn har fått hjertestans, og nå teller hvert sekund…

Sommerkvelden er varm. Kroatia har nettopp slått Danmark ut av VM etter dramatiske ekstraomganger. På Oscarsborg, ute i Oslofjorden, ligger to Storø 34 fots cabincruisere og duver i gjestehavna. I den ene har Bjørn og Brit Anne Jahnsen tatt kvelden, enn så lenge lykkelig uvitende om dramaet de selv skal oppleve i timene som kommer.

Det er starten på sommerferien i 2018. Huset i Drammen er byttet ut med cabincruiseren Morild. En klassiker fra 1973 i teak og mahogni. I over 40 år har Bjørn og Brit Anne vært bundet sammen av felles gleder. Båtlivet er en av dem. Interessen for sjølivet er så stor at paret valgte å kjøpe båt sammen før de kjøpte hus. Like ved ligger Gini. I den har Brit Annes søster, Gina, og svoger, Nils Hroar, tatt bolig for sommerferien. Kalenderen er nettopp bladd over til juli. Sommerukene ligger åpne foran dem. Langsomme dager, få planer, og med været som deres ledestjerne. I den lyse og varme julinatten ligger båtene på rad og rekke med åpne kalesjer. Opp stiger glade stemmer som vitner om ferietid.  

«Bjørn dør! Noen må hjelpe meg!» 

Brit Anne våkner og kikker på klokken. Utenfor har morgensolen sakte begynt å varme sommerdagen. 05:30. Havna er stille. Lydene som vekker Brit Anne kommer fra ektemannen. Han ligger med ryggen mot henne. Bena henger utfor køya. Brit Anne reiser seg for å legge dyna over de bare føttene hans. I det hun får øye på ansiktet til Bjørn går det en støkk i henne. Han er fjern i blikket og det skummer fra munnvikene. Er dette virkelig? tenker hun. Instinktivt griper hun mobilen og slår 1-1-3. I ett forsøk på å få liv i ektemannen gir hun ham et kraftig dytt. Den vanligvis sterke mannen hennes, som nå ligger livløs som ei filledukke, ruller over på siden og deiser i dørken. Operatøren ber Brit Anne starte hjertekompresjoner, men Bjørn ligger så vanskelig til og plassen mellom de to køyene er smal. Hun er nødt til å få ham opp fra gulvet og opp i senga. «Jeg må hente hjelp» sier Brit Anne og trosser operatøren som ber henne bli hos Bjørn og forsøke å gi livreddende behandling.  

Med nakne føtter løper hun over dekk, hopper i land og springer bort til søsteren og svogerens båt. I det stille morgengryet vekkes øyas feriegjester av Brit Annes bedende rop; «Bjørn dør! Bjørn dør! Noen må hjelpe meg!» 

Lær deg hjerte- og lungeredning.

30 kompresjoner, 2 innblåsinger 

Lugaren er liten. På gulvet ser Nils Hroar sin svoger og venn ligge livløs med hjertestans. Huden er flekket lilla. Han vet ikke hvor han får kreftene fra, men de er der når han trenger dem som mest. Nils Hroar får løftet Bjørn opp i senga slik at han kommer til med hjerte og -lungeredning. Han legger hendene oppå hverandre, midt på svogerens brystben. Med strake armer presser han rytmisk ned. 1-2-3-4-5… Når han kommer til 30 trekker han pusten dypt, tørker vekk fråden fra Bjørns munn og gir ham to innblåsninger. Den livløse kameratens brystkasse hever seg og senker seg igjen. «Bjørn,» sier han «hva er dette for noe tull? Kom igjen. Kjemp!». Nils Hroar fortsetter. 1-2-3-4-5-6-7…  

Brit Anne løper ut igjen. De trenger mer hjelp om de skal få Bjørn ut av den trange lugaren og opp på et hardt underlag hvor brystkompresjonene har størst effekt. 

Det er akkurat som om hjernen går i beredskapsmodus. Til tross for at det er hennes beste venn og livsledsager som kjemper for livet evner Brit Anne å holde hodet kaldt og tenke klart. Kanskje det er alle årene i jobb på en hektisk fødeavdeling som hjelper henne nå. Hun griper tak i strømkabelen som ligger fra uttaket og over dekket på nabobåten. Bruker kreftene til å piske ledningen i dekket for å tilkalle hjelp fra flere. Opp fra båten stiger to kvinner som øyeblikkelig blir med til lugaren der Bjørn ligger. Sammen får de løftet og lempet den lange, livløse mannen ut av den lille lugaren og opp på dekket i akterkabinen. Til alt hell har den ene kvinnen nylig vært på livredningskurs hos sin arbeidsgiver, og vet hva hun skal gjøre ved hjertestans. Hun overtar jobben med kompresjoner, mens Nils Hroar fortsetter med innblåsinger.  

Ta vårt gratis livredningskurs.

Maskinist Vidar Espedalen-Larsen og styrmann Johan Bylin hopper ombord i Morild.

Med seg har de hjertestarter.

Hjertestarteren 

Plutselig ser Brit Anne den røde og hvite redningsskøyta komme mot dem. Et lite håp tennes i brystet. Med stasjonering på sør-vest-siden av de to øyene som danner Oscarsborg, er redningsskøyta og dets mannskap nærmeste beredskapsinnstans. De har fått oppkalling fra AMK. Maskinist Vidar Espedalen-Larsen og styrmann Johan Bylin hopper ombord i Morild. Med seg har de hjertestarter. Skipsfører Bertil Spetz vender redningsskøyta og setter full fart mot Drøbak, der ambulansepersonell står klare til å bli fraktet over til øya.

Johan og Vidar jobber fort. De vet at sjansene for overlevelse ved hjertestans minsker for hvert sekund som går. Raskt får de satt på elektrodeputene på Bjørns nakne brystkasse samtidig som de gir innblåsinger og gode, kraftige hjertekompresjoner. Maskinen analyserer Bjørns hjerterytme. Første støt. Ingen puls. Et støt til. Fortsatt ingen tegn til liv. Da Brit Anne ser Bjørns kropp rykke til av elektrosjokket orker hun ikke mer og forsvinner opp på land.  

Er det slik det skal ende? Tenker hun. De to som har vært gjennom tykt og tynt; skapt et hjem sammen, fått tre fine sønner, svigerdøtre og fire flotte barnebarn. Minner fra hytteturer og båtturer. Da hun ble stygt kvestet i en bilulykke sto han ved hennes side gjennom alle årene med opptrening. Nå er det han som trenger henne.   

«Hadet, Bjørn» 

Der! Ved det tredje elektrostøtet registreres endelig hjerterytme, men Bjørn er fortsatt bevisstløs og enda ikke utenfor fare. Omtrent samtidig ankommer skipsfører Bertil og redningsskøyta med ambulansepersonell, og få minutter senere høres ambulansehelikopterets dype during. Grus og sand hagler i det ambulansehelikopteret lander på moloen. Nå skjer alt fort. Hørselen er det siste som forsvinner, tenker Brit Anne og håper at Bjørn innerst inne hører henne; «Hadet, Bjørn», sier hun, før ektemannen og helikopteret forsvinner opp i luften igjen med retning mot Rikshospitalet. 

Da Brit Anne ankommer Rikshospitalet er de tre sønnene allerede på plass. Legen som møter dem er direkte. Han vil nødig gi dem falske forhåpninger. «Det er tre mulige utfall,» sier han. «Han kan dø; han kan bli sterkt hjerneskadet; eller han kan overleve uten varige mén. Det er fortsatt for tidlig å si.»    

Kunstig koma 

Bjørn legges i kunstig koma så hjernen og kroppen skal få hvile. Brit Anne og barna sitter stadig ved hans side. Sønnene kjører henne frem og tilbake mellom huset i Drammen og sykehuset i Oslo. Da legene skal vekke ham vet de fortsatt ikke hva utfallet vil være. Oppvåkningen går sakte. I starten er familien usikker på hvor mye Bjørn får med seg. Vil han være seg selv, eller er det en annen, betydelig redusert ektemann og pappa som kommer tilbake til dem? «Kan jeg få et nuss?» spør Brit Anne en dag, da hun ser Bjørn glippe litt med øynene. Hun vet fortsatt ikke om han oppfatter hva hun sier. Men Bjørn former leppene som til en trutmunn. Det er det beste kysset jeg noen gang har fått, vil Brit Anne erindre i ettertid.  

Litt etter litt kommer Bjørn tilbake til dem. Han sier mye rart. Han har glemt ting og husker ikke noe fra kvelden før han fikk hjertestans. En dag yngstesønnen og samboeren er på sykebesøk spør sønnen forsiktig, «Pappa, vet du hva som skal skje i høst?». Bjørn ser på sønnen og smiler «Tror du jeg er blitt helt idiot eller? Tror du ikke jeg vet at jeg skal holde tale når dere gifter dere?». Da skjønner både Brit Anne og yngstesønnen Stian at de med stor sannsynlighet vil få tilbake en mann og en pappa de kjenner.  

«Det er ikke alltid vi får vite hvordan historien ender for pasienten. Å møte Bjørn igjen, og se at det går bra med ham, gir en fantastisk god følelse!»

Bertil Spetz, skipsfører på RS «Klaveness Marine»

«Hvis man først skal få hjertestans…» 

Det er gått tre år siden den dramatiske hendelsen da vi møter Brit Anne og Bjørn tilbake på Oscarsborg. På ny ligger to 34 fots Storø cabincruisere ved siden av hverandre. Foran reisefølget på fire ligger deilige sommerdager, uten plan, og med kurs dit været tar dem.  

Bjørn har fått operert inn pacemaker og lar ikke hjertestansen påvirke ham, men Brit Anne kan fortsatt uroe seg. De er begge svært takknemlige for at redningsskøyta kom så raskt og at de hadde en hjertestarter om bord. «Hvis man først skal få hjertestans, tror jeg dette var det rette stedet» sier Bjørn. «Nei, hadde det skjedd hjemme vet jeg ikke om han hadde levd i dag,» legger Brit Anne til. «Vi har vært medlemmer i 40 år. Dere kommer til unnsetning; om det gjelder hjertestans eller motorstans.» Nå, når sønnene også har begynt å dra ut på sjøen i egne båter, kjenner Brit Anne en ekstra trygghet i å vite at det er noen der som passer på. «Vi tar det jo litt for gitt, men det er jo egentlig ingen selvfølge». Giroen fra Redningsselskapet betaler de med glede. 

Avhengig av støtte

Det er skipsfører Bertil glad for, «Det koster mye penger å drifte redningsskøytene. De må være godt utrustet for å takle ulike oppdrag. Vi har også mye akuttmedisinsk utstyr ombord.» I løpet av en sesong må skøyte og utstyr også vedlikeholdes og fylles på. Og mannskapet må få ha mulighet til å trene på ulike scenarioer og holde kunnskapen sin ved like. Det skal sitte i ryggmargen. «Uten de økonomiske bidragene fra givere, medlemmer, næringsliv og andre støttespillere hadde vi ikke hatt verktøyene eller mulighet til å være til stede når noen trenger oss.» Skipsføreren husker hendelsen med hjertestans i gjestehavna godt. «Jobben som styrmann Johan og maskinist Vidar gjorde var avgjørende for det gode utfallet. Det er synd at de ikke hadde mulighet til å være til stede her i dag. Det er ikke alltid vi får vite hvordan historien ender for pasienten, så de ble svært glade for å høre at det endte godt.» Bertil sender et smil i retning Bjørn, «Å møte Bjørn igjen, og se at det går bra med ham, gir en fantastisk god følelse!» avslutter han. 

Nå har barna også begynt å ferie i båt. Å vite at redningsskøyta kanskje er i nærheten om noe skulle skje dem gir Brit Anne en trygghet.