Hopp til innhold

«Takk for alt, Emily»

Jøran Larsen har alltid elsket havet. Lukten av sjø. Å kjenne bølgene gynge under ham. Fra han var et barn har han hatt en dragning mot havet. 21-åringen fra Hommersåk føler endelig at han har funnet sin vei i livet. Septemberdagen i 2022 er lys og fin. Solens stråler varmer fortsatt. Omkranset av det nord-norske landskapet nyter han frihetsfølelsen på egen fiskebåt. Sjarken, en 31-fots Sandøy, danser i bølgene, på vei mot dagens garnlenker. Det røde skroget duver i klar kontrast til den kjølige, blå Vestfjorden. Båten er Jørans arbeidsplass og bolig. Kjøpt av en fisker han tidligere hadde hyre hos. Selv om rogalendingen har flyttet langt unna familien, har han dem på sett og vis nær likevel: Jøran har gitt båten navnet «Emily», etter sin fem år gamle lillesøster hjemme i Hommersåk.

Fremme ved første blåse begynner Jøran å gjøre klart. Klokken nærmer seg to på ettermiddagen. Han monterer garnbrettet. Rydder notsekker og forsikrer seg om at det ikke ligger daufisk igjen i lasterommet. Den unge mannen er nøye i sitt arbeide. Opptatt av profesjonalitet. Kanskje er det yrkesstoltheten som driver ham. Å være fisker er den tyngste jobben Jøran noensinne har hatt – og han elsker det!

Jøran bare gjør

Han er klar til å begynne å trekke. Jøran titter inn styrhusvinduet for å kaste et siste blikk på kartplotteren, men ser ingenting. Det må være gjenskinnet fra den kraftige sola som blender ham. I det han åpner døra til styrhuset hører han et høyt «POFF!». Jøran rekker knapt å reagere før røyken slår mot ham.

Brann! Røyk og flammer står ut av styrhusdøra. Jøran kjenner med ett hvordan panikken sprer seg i kroppen. Han har aldri opplevd noe lignende. Han vet ikke hva han skal gjøre i en slik situasjon. Det han derimot vet er at båtbranner kan få fatale følger. Han klarer ikke tenke. Jøran bare gjør. Og kanskje det er det som skal vise seg å bli et svært sterkt kort for den unge fiskeren.

Jøran stikker hånda i styrhuset og griper tak i overlevelsesdrakten fra sin faste plass rett innenfor døren. Så smeller han igjen døren, stapper mobilen i bukselomma og skynder seg på med drakten. Vannet holder en 3-4 grader celsius. Det er kaldt, selv med overlevelsesdrakt. Bølgene er rundt en halvmeter høye. Om han må hoppe i vannet vil han bli vanskelig å få øye på. Livflåten! Den unge fiskeren klyver hurtig opp på styrhustaket. Han kjenner varmen fra brannen som herjer under ham. Nå teller hvert sekund. Flammene slikker oppetter styrhusveggene. Røyken ligger tung. Jøran trekker i utløserstroppen og hiver det hvite glassfiberskallet med den sammenpakkede bylten, ned i havet under ham. Den neongule redningsflåten åpner seg lett. Ved hjelp av linen trekker han flåten mot akter. Det blåser 5-6 sekundmeter mot vest. Hvis han entrer flåten fra akterdekket i håp om å bli ført vekk fra den brennende fiskebåten.

Vinden vil det annerledes. I stedet for å føre ham vekk, tar kastene tak i den brennende fiskebåten og skyver den nærmere. Om ikke det var nok, drar strømmen Jøran og livflåten hans mot branninfernoet.

Se Jørans «snapchats» fra hendelsen:

https://vimeo.com/746861212

Livflåten

Vinden vil det annerledes. I stedet for å føre ham vekk, tar kastene tak i den brennende fiskebåten og skyver den nærmere. Om ikke det var nok, drar strømmen Jøran og livflåten hans mot branninfernoet. Styrhuset fortsetter å spy ut tykk, svart røyk. Den unge mannen er så oppsatt på å komme seg unna at han glemmer å kaste et blikk rundt seg. I et fåfengt forsøk på å komme seg vekk begynner han å padle med hendene. Det hjelper ingenting.  Men han bort! Hvert åndedrag fyller lungene med røyk. I ett sekund vurderer han muligheten for å klatre om bord igjen. Han kan sette båten i gir, få den til å kjøre, og deretter hoppe i havet og svømme bort til livflåten. 21-åringen overveier risikoen, og slår tanken fra seg. I søken etter alternativer og oppdager han årene. Å ro en firkantet livflåte i strøm og vind er ingen lett oppgave. Plastikkårene er ikke særlig effektive. Han er på randen av utmattelse, men alvoret i situasjonen mobiliserer de siste kreftene. Jøran ror som han aldri har rodd før. Ha ror for livet. Og plutselig snur hellet; et kraftig vindkast tar tak i «Emily» og blåser henne vekk. Sjarken er nå fullstendig overtent.

Da han har kommet seg ca. 200 meter unna den overtente båten, kjenner han frykten begynner å slippe taket. Jøran fisker opp mobiltelefonen fra lommen. Frem til nå har alt dreid seg om å komme seg i sikkerhet. Han har ikke hatt tid til å varsle. Én liten strek vitner om svak dekning, der han flyter ute i Vestfjorden. Jøran slår nummeret til Hovedredningssentralen. Den lille streken er heldigvis nok. «Båten min står i full brann», forklarer han «Jeg ligger i Vestfjorden, mellom 10 og 15 nautiske mil sør for Stamsund.» Deretter skjer ting fort. Hovedredningssentralen varsler redningsskøyta og Sea-king redningshelikopteret. Kort tid senere hører han drønnene av to F16 jagerfly. Flyene er ute på øvelse og har blitt bedt om å holde utkikk etter et forlis og en fisker i en redningsflåte. Jøran ser opp på jagerflyene som sirkler over ham. Den ene piloten løfter hånden.  Jøran gjengjelder vinket for å bekrefte at han fortsatt er i flåten og etter forholdene har det bra. Like fort som de kom forsvinner flyene igjen. Opp i skyene med kurs mot Bodø. Tilbake ligger Jøran i den gule redningsflåten som dupper i bølgene.

«Takk for alt, Emily»

Han har ikke dekning til å ringe noen, men han løfter mobilen og retter kamera mot den brennende båten. «Takk for alt, Emily. Du var en fin båt». Pusten er tung, som følge av røyken og kraftanstrengelsen. «Det skulle ikke ende slik.» Det røde skroget duver en siste, sorgmodig dans i bølgene. Styrhuset er brent helt ned. Flammene er overalt. Med ett høres et kraftig smell. En ny søyle av flakkende, oransje flammer og kraftig, svart røyk stiger mot himmelen i det drivstofftanken går i luften. Det er ikke mer å redde. «Du var til tider en pest og en plage, Emily….men…», Jøran slipper ut et sukk, trekker pusten på ny, stemmen er litt mykere «…det eneste jeg hadde som faktisk var mitt. Som ingen andre kunne styre over. Min arbeidsplass. Mitt hjem

Jørans trøst er at han selv i alle fall har det bra. Og at han vet at hjelpen er på vei. Minutter senere ser han den hvite og røde redningsskøyta skjære gjennom bølgene. Han blir tatt om bord via plattformen bak på redningsskøyta. I det Jøran skal klyve om bord skyller en bølge over ham og ned i den åpne redningsdrakten.

Kald og dryppende våt kommer Jøran seg om bord i redningsskøyta «Det Norske Veritas». Mannskapet gir ham tørre klær. Han takker ja til tilbudet om en kaffekopp. Dette er den varmeste kaffen jeg noensinne har drukket, tenker han, og kjenner hvordan han begynner å slappe av. Adrenalinet som har pumpet gjennom kroppen begynner å avta. Hjertet slår roligere. Han vet han er trygg.

Til tross for den rolige stemningen er ikke alvoret helt over. Skipsføreren ser på Jøran, «Har du pustet inn mye røyk?» spør han. «Neida, det går bra med meg» svarer den unge fiskeren. Men så kommer han på hvorfor de spør: Brann i båt kan avgi svært giftig røyk. Dette er ikke dagen for å spille helt, «…eller…jo, jeg har vel kanskje det.» innrømmer han.

«Vil du på havet igjen?»

«Får jeg lov å stikke?» Sykepleieren på Nordlandssykehuset Lofoten holder frem et venekateter. «Jada, bare stikk», svarer han. Elektroder kobler ham opp til en EKG-maskin som monitorerer hjertet. På pekefingeren sitter et pulsoksimeter og måler oksygenmetning i blodet. «Nå må du ikke sovne», sier sykepleieren. «Neida», svarer Jøran og kjenner seg med ett veldig trøtt.

Er han litt svimmel, kanskje? Han føler seg ikke helt til stede. Han forsøker å feste blikket på en stikkontakt på veggen. Hullene i stikkontakten flyter utover. Hva er den lille plastslangen som stikker ut av hånden hans. Han kan ikke huske hvordan den kom seg dit. Det eneste han vet for sikkert er at han er trøtt. Fryktelig trøtt. Etter å ha vært i full alarmberedskap har Jørans kropp et stort behov for hvile. Flere ganger sovner han av. Flere ganger må sykepleierne komme inn, vekke ham og feste elektrodene han drar av seg i søvne.

Til tross for påkjenningen ser alle prøvene fine ut. Etter en natt på observasjon blir han skrevet ut. Det ser ikke ut til at lungene har tatt skade av røyken.  Den materielle tilstanden står det dårligere til med; eiendeler kan nå oppsummeres til klærne han står i og mobiltelefonen. PC, klær, bilder. Garnbruket. Alt utstyret. Alt er borte. Men det aller verste er følelsen av å ha mistet arbeidsplassen og hjemmet sitt. Frihetsfølelsen. Båten «Emily» var noe som bare var hans. Nøkkelen til det livet han ønsket for seg selv. Nå ligger det som er igjen av henne på bunnen av Vestfjorden et sted. Et par dager etter hendelsen ringer telefonen. Jøran skal igjen få merke den genuine omsorgen og felleskapet blant fiskerne. Gamlesjefen har sett nyhetsartikkelen i Lofotposten. Nå spør han: «Vil du på havet igjen?». Jøran trenger ingen betenkningstid.

Varme, oksygen og brennbare materialer

Rett etter ulykken kjente den unge fiskeren hvordan han kunne være litt mer vár for alarmer og lyder. Det har gitt seg. Jøran tror at muligheten han fikk til å komme seg raskt ut på fiske igjen, har bidratt til å normalisere forholdet til havet.

Han mistenker at brannen startet i det elektriske anlegget. «Brann i det elektriske anlegget er skummelt. Du vet aldri hvor det kan ta fyr.» Jøran luktet ingenting og så ingenting, før han åpnet døra til styrhuset. Da veltet røyken ut. «Jeg hadde ikke mulighet å komme til og se.» I ettertid har han også tenkt over hvor aggressivt brannen utviklet seg. «Jeg kom til å tenke på luka over lugaren. Plastglasset hadde en sprekk». For at en brann skal kunne opprettholdes er det tre faktorer som spiller en avgjørende rolle: varme, oksygen og brennbart materiale. Fjerner du en av dem, vil brannen dø ut. «Sprekken i ruta har trolig gitt branntilløpet en konstant tilførsel av oksygen.»   

Alt er borte. Men det aller verste er følelsen av å ha mistet arbeidsplassen og hjemmet sitt. Frihetsfølelsen.

Alt gikk på automatikk

Jøran Larsen kom unna den dramatiske hendelsen uten varige mén. Og selv om opplevelsen ikke er noe han unner noen å måtte oppleve, er han fast bestemt på å eie sin egen båt igjen. O å ha havet som arbeidsplass.

Han er stolt av måten han håndterte hendelsen på. «I ettertid har jeg tenkt på hvor flink jeg egentlig var til å handle under press. Jeg tenkte aldri. Alt gikk på automatikk. Det er slik jeg tenker sikkerheten skal være i alle båter.» Sikkerhetskurset han tok to år tidligere satt da han trengte det. «Til tross for at jeg aldri har hadde gjort dette før, følte jeg alltid at jeg lå ett steg foran. Jeg hadde aldri løst ut en livflåte før. Jeg har bare teorien. Likevel visste jeg akkurat hva jeg skulle gjøre.»

Skipsfører Fred Tonny Hansen på RS «Det Norske Veritas», roser den unge fiskeren for måten han reagerte på: «Han gjorde alt rett. En brann i en plastbåt utvikler seg uhyre fort. Det er bare å komme seg bort».

Tilstedeværelse gir trygghet

Jøran er ikke blitt skremt, men han er svært takknemlig for at redningsskøytene finnes. Han føler at redningsskøytenes beredskapsevne og tilstedeværelse gir en solid trygghet. «Redningsskøyta har alt å si. Den er til så stor hjelp her i landet. Folk vet ikke hvor mye redningsskøytene faktisk betyr. Det er vissheten om at når vi går ut på havet, om det skulle skje oss noe, er det noen som kommer og hjelper oss.»  Over 70 % av alle søk -og redningsoppdrag på sjø som kanaliseres gjennom landets to hovedredningssentraler, løses av redningsskøytene. I over 130 år har de vært ryggraden i Norges beredskap til sjøs. Grunnlagt i 1891, nettopp på grunn av fiskeflåten. Driftet gjennom dugnadsånd, pengeinnsamling og fellesskapsfølelse.

«De reagerer på så å si alle oppdrag. Trygghet er å vite at de er på vei før du egentlig trenger det. Det er ganske godt.»

Hjelp oss med å hjelpe andre

Kontonummer: 5005.26.50000

Velg type …


For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle fødselsnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger fødselsnummeret ditt.

Redningsselskapet følger regelverk i forhold til behandling av personopplysninger for givere.

Jeg vil betale med …

(Registrering av navn på dette bidraget gjøres i etterkant.)