«Gudskjelov at du lever!»
Oddleif har sett plastbåter brenne før. Det kan være eksplosivt. Nå har det gått en halvtime siden sist han hørte stemmen til sønnen sin. En vond halvtime. Om bord i redningsskøyta er telefonen på høytaler, så alle hører Oddleifs anspente stemme: «Hallo! Det e Oddleif Torsteinsen fra Røst. Æ har en sønn ombord i Bøfjord!»
Formiddagen vil snart gli over i ettermiddag. Odd-Helge Isaksen og Runar Torsteinsen har vært oppe i flere timer allerede. I tre-tiden, lenge for daggry, forlot de hotellet i Ålesund, kastet loss og satte kursen mot Rørvik. Luften er kald og klar. I åsene langs skipsleia har snøen lagt et hvitt teppe – en sterk kontrast til sjøen som ruller tung og sort rundt dem. Ved Hustadvika kjenner de en rar lukt. Røyk? Runar legger hendene på styrhusveggene. De er varme.
Det brenner om bord
Den 31. Januar 2016 er det meldt storm. Hjemme på Røst følger faren til Runar sønnens ferd på Marine Traffic. Plutselig stopper båten opp. Så ringer Runar. Det brenner om bord. Det er en vond beskjed å få. «Jeg har sett plastbåter brenne. Det er eksplosivt. Det var ikke «det slag artig» å høre at sønnen min opplevde det», forteller Oddleif.
Om bord i «Bøfjord» velter grå røyk ut av sprekkene i skottet. Runar og Odd-Helge forsøker å slukke, men til ingen nytte. Fiskebåten danser i de store bølgene. Raskt innser de alvoret i situasjonen. De trenger hjelp – fort! Hjemme på Røst, hos pappa Oddleif, føles minuttene lange og tunge. Brått slutter signalene fra båten. Hva har skjedd? Har de gått ned?
«Jeg fikk nesten sjokk. Jeg kjente på skottene for å prøve å finne ut av hvor det var varmest»
RUNAR TORSTEINSEN
Ingen rømningsveier
Ruben Langseth, skipper på redningsskøyta «Stormbull», har mottatt nødanropet. Han setter kursen mot «Bøfjord»s siste lokasjon. Han vet at de må være snare. Om brannen sprer seg raskt vil Runar og Odd-Helge måtte evakuere. Eneste vei er havet. Og i dag er havet både urolig og kaldt.
«Æ har en sønn om bord i Bøfjord!»
Sviende røyk har fylt styrhuset. Den gjør det vanskelig å se, og vondt å puste. Runar og Odd-Helge rømmer ut på dekk. Trekker på seg redningsdraktene. Telefonene i lommen. Den eneste mulighet for kontakt dersom de må hoppe i sjøen. Men plutselig: Redningsskøyta! En følelse av lettelse brer seg gjennom Runar da han oppdager den hvite og røde skøyta komme mot dem i full fart.
De høye bølgene gjør det vanskelig å få Runar og Odd-Helge om bord i redningsskøyta. Fiskebåtens motor hoster. Flere ganger er den i ferd med å gi seg. Så gir autopiloten tapt. Båten er uten styring. Redningsmennene og havaristene jobber iherdig. Nå er også dekket fylt med røyk. Til slutt klarer de å få Runar og Odd-Helge trygt om bord i redningsskøyta. Med «Bøfjord» på slep, innhyllet i en svart sky, fortsetter de mot land, der nødetatene venter. I fiskeskøytas styrhusvinduer slikker oransje flammer opp etter glassene.
På RS «Stormbull» skjærer lyden av skøytetelefonen gjennom styrhuset. Telefonen er på høyttaler, så alle hører Oddleif spørre etter Runar. Med anspent stemme, fylt med en blanding av frykt og håp, slik en far som frykter for sitt barns liv, sier han: «Hallo! Det e Oddleif Torsteinsen fra Røst. Æ har en sønn om bord i Bøfjord!». Det har gått en halvtime siden sist han hørte stemmen til sønnen sin. En vond halvtime. Ruben gir telefonrøret til Runar. «Gudskjelov at du lever!», utbryter Oddleif da sønnen svarer.
Takk fra en pappa
«Det var en god følelse når jeg fikk snakke med ham. Jeg har jo vært på havet et langt liv, og vet hvordan det er. Det er så lite som skal til før det går galt. På kvelden måtte jeg sende en SMS til redningsmennene og takke dem», erindrer pappa Oddleif med tårer i øynene.
«Det kjentes godt da vi fikk dem om bord hos oss. Det verste med jobben som redningsmann er jo når mennesker dør på havet. Denne gangen gikk det heldigvis bra», avslutter skipsfører Langseth.
Doner
Kontonummer: 5005.26.50000