Rutinerte redningsmenn om bord på RS 132 «Gjert Wilhelmsen» holdt hodet kaldt da to hobbyfiskere kantret i åpen båt på Breivikfjorden i opptil 7 meter høye bølger.

Sjarken begynte å ta inn vann. Strømmen gikk. Stormen blåste bølgene til himmels. Fiskerne Mikal (19) og Even (19) forsto at de var i livsfare.

Motoren er stanset. Stormen herjer. Seilet er revnet. Seilbåten lystrer ikke roret. Oddsene er dårlige for Jan Øystein Fjeldstad. Og i hjerteregionen kjenner han kraftige smerter.

Kraftig nedkjølte og drivende mot storhavet i økende vind klamret Cathrine og kjæresten, Christopher, seg til den kantrede jolla i syv graders vann. Bølgedalene ble stadig dypere.

Robert Nielsen reiste til Bergen for å hente hjem en ny båt. I åtte meter høye bølger får han motorstopp utenfor Egersund.

Kristian Andersen ble liggende i fjæra med kritiske hodeskader, brudd i nakkevirvel og alvorlige blødninger etter at båten han satt i, traff land i høy fart. Så sluttet han å puste.

På Per Helge Bakkejords venstre underarm er det tatovert inn en hjerterytme. Hans egen. En hjerterytme som fort bare hadde vært en rett strek, om det ikke var for ti år gamle Nora. Hans egen datter. 

I fire meter høye bølger mistet Thor Richard Gjermunds propellen under trekking av en hummerteine utenfor Kristiansand. Han måtte holde panikken på avstand mens kona Elin ringte etter hjelp. Da redningsskøyta kom frem, var båten tre meter fra land, og kun minutter unna å bli slått til pinneved.

Jøran Larsen har alltid elsket havet, og nyter frihetsfølelsen i egen fiskebåt. En dag i september, i det han åpner døra til styrhuset hører han et høyt «POFF!». Jøran rekker knapt å reagere før røyken slår mot ham.

Inger Johanne betydde mye for mange. Den dagen Torbjørn ikke er her for å bære hennes minne videre, vil Redningsselskapets støttefartøy «Inger Johanne» stå igjen som symbolet på og essensen av hennes liv: Å hjelpe dem som trenger det.

Evald kjenner hvordan kulden biter. Den gjennomvåte jakka veier sikkert 30 kilo. Han tviholder i ripa. Tør ikke slippe taket på båten, i frykt for å bli trukket ned i dypet. Nå ligger livet hans i barnebarnets hender.

Steffen Weichelt har vært på mange fisketurer før. Men han har aldri sittet på et sjømerke midt ute i havet. Eller kjent kraften av hver bølge som vil dra ham uti om han ikke klamrer seg fast. Før nå. Alt han kan gjøre er å håpe at kameraten kommer seg i land og får varslet redningsskøyta.

98…199…200». Hvor lenge kan et menneske overleve i 9 grader kaldt vann? Og når er kroppen så kald at tallene stokker seg? Kritisk nedkjølt og sterkt redusert overlevde Rune Myrseth over fire timer alene på Frohavet.

Brit Anne våkner av ukjente lyder i lugaren. Da hun får øye på ektemannens ansikt går det en støkk i henne. Han er fjern i blikket og det skummer fra munnvikene. Er dette virkelig? Bjørn har fått hjertestans, og nå teller hvert sekund…

I det storebror bøyer seg ned i vannet drar Anne kjensel på noe rødt som får mammahjertet til å dundre i brystet. Det er badebuksa til Aksel. Den lille gutten som enda ikke kan svømme, flyter livløst med luftveiene godt under vannskorpa.

»Operatøren på Hovedredningssentralen bekrefter mistanken: Fiskebåten er funnet, uten tegn til mannskap. «Hvor er du, pappa?

– Det går ikke an å ha mer flaks, sier Torgeir Øyen Glørstad. Uten redningsvest og med høy promille holdt han på å drukne etter at RIB-en han satt i traff et skjær i høy fart nattestid.  

Storseilet revnet mens stormen raste i vindkastene. Den erfarne seileren Thore Guldahl (74) lå under dekk med smerter i ryggen og hodet, og forsto at han måtte tilkalle hjelp. Følelsene da jeg så redningsskøyta, er vanskelig å beskrive, sier den robuste sjøulken og blir blank i øynene. – Jeg har fått helt spesielle følelser for disse gutta her, sier Thore Guldahl fra Eydehavn i Agder.

Rolf så opp på skyene og sjekket værmeldingen en gang til. En kort tur burde gå, bare så kameraten som aldri hadde seilt før, fikk prøvd det. Det var så fint der ute i går. Båten, vannet, vinden og sommeren. Det var fortsatt varmt i vannet, mye varmere enn det pleier å være.

Dei tre om bord berga livet då sjarken «Onsøygutt» gjekk ned utanfor Røst. Her er historia om forliset, fortalt av to av dei som var med.

Sommeridyllen endte med dramatikk for May-Lisbeth og Bernt Rygh en julidag i fjor. De var på vei fra Porsgrunn til Koster med barnebarnet Ovidia (4) da cabincruiseren deres plutselig smalt i et skjær og begynte å ta inn vann.

– Vi kjempet for livet. Sa til hverandre at vi skulle klare oss. Vi skulle hjem til familiene våre, forteller tyske Bastian Ebmeier (37). Sammen med tre kamerater klamret han seg fast til et båtskrog i over seks timer. Så kom redningsskøyta.

Sterkt nedkjølt og tappet for krefter glir Arild Godø inn og ut av bevissthet. Han vet at ingen har sett ham falle, han vet at ingen har meldt ham savnet  – og han vet med sikkerhet at dette er dagen hans liv tar slutt.

Tom Johansens pappahjerte dunker hardt i brystet. Havet rundt er sort og sinna. Inni hodet murrer en ubehagelig tanke: Har han tilkalt hjelp for sent?

Erik trekker i jakkekragen. Vinden er kjølig. Typisk for det skiftende været på sør-vestlandet. «Det var et utrolig syn. Jeg har vel aldri sett noe lignende». Erik Bustgaard, da 26 år og maskinist på redningsskøyta «Odd Fellow II», står i styrhusdøra og skuer innover skipsleia. Dagen er kald og klar. RS «Odd Fellow II» har satt kurs mot Flesland for å assistere en hurtigbåt med tau i propellen da Mayday-meldingen kommer.

– De er vakre mennesker, de stille heltene, som bare gjør dette. Hele tiden. Som setter sine egne liv i fare, for å hjelpe andre. Quentin Smith og to venner ble reddet etter at helikopteret deres styrtet i sjøen.

Varsomt stryker hun hånden over treåringens kalde, røde kinn. De har flyktet fra et hjemland i krig og befinner seg nå i en teltleir i Hellas. Bakken er dekket av et tynt lag våt snø. En plastpresenning er lagt over det lille teltet de deler med tre andre. «Det var ikke slik det skulle bli», sukker Sobia.

Pål Sørvoll skulle på søndagstur med båten. Men så gikk det forferdelig galt. Han lå seks timer i det iskalde vannet og var sikker på at han ikke kom til å se sine tre barn mer.

Jan Adolfsen gransker skjermen. Finnes det noen der ute? Styrmannen lar det varmesøkende kameraet sveipe over skjærene foran seg. Havet fråder. Det koker i hvitt  og gjør søkeforholdene vanskelige.

Oddleif har sett plastbåter brenne før. Det kan være eksplosivt. Nå har det gått en halvtime siden sist han hørte stemmen til sønnen sin. En vond halvtime. Om bord i redningsskøyta er telefonen på høytaler, så alle hører Oddleifs anspente stemme: «Hallo! Det e Oddleif Torsteinsen fra Røst. Æ har en sønn ombord i Bøfjord!»