Sjømerket

Steffen Weichelt har vært på mange fisketurer før. Men han har aldri sittet på et sjømerke midt ute i havet. Eller kjent kraften av hver bølge som vil dra ham uti om han ikke klamrer seg fast. Før nå. Alt han kan gjøre er å håpe at kameraten kommer seg i land og får varslet redningsskøyta.

Tekst: Arja Grimstad Ones

Over rekka

Fisket har ikke gitt store resultater. Et par makrell er ikke mye å skryte av. Været veksler mellom sol og overskyet. Det eneste som har bestemt seg for å bli, er vinden, som stadig øker i styrke. Steffen Weichelt og kameraten Thomas Bischof står ute på dekk på den leide Mørebasen. De to mennene har vært venner siden de var smågutter. I oktober 2021 er de på ferie i Norge for å prøve fiskelykken, slik de har gjort mange ganger før. Inne i kahytten sitter Gerhardt, stefaren til Thomas, som også er blitt med denne gangen.  Plutselig kjenner Steffen at hekken på båten løftes opp. Han snur seg, og rekker akkurat å se bølgen. En kjempebølge som skyller over båten, og drar sjøvante Thomas og Steffen over rekka og ned i det svarte havet.

Vannet virvler rundt dem. Opp er ned, og ned er opp. Steffen og Thomas kjemper med å orientere seg. Bølgene drar dem under båten og ut på andre siden. Thomas kjenner et kraftig rapp over ryggen, i det propellbladene skjærer seg ned i vesten hans. Sjøen bruser og virvler rundt dem mens de kaver seg til overflaten. Bølgene løfter dem opp, for så å dra dem ned.

Omgitt av hav

Til tross for det turbulente fallet er begge ved bevissthet når de kommer til overflaten. Adrenalinet pulserer gjennom kroppen. I det fjerne ser de båten deres forsvinne i fra dem. Gerhardt er nå alene i båten. 81-åringen er ikke like båtvant som det to andre, og må nå finne ut hvordan han manøvrerer plastsnekka. Omgitt av svart hav og langt i fra land, er Steffen glad for redningsvestene som holder dem flytende. Når bølgene løfter ham opp, speider han utover horisonten. Langt der borte ser han et sjømerke, og øyner håp i en håpløs situasjon. Det er langt å svømme. Steffen tipper en 300 meter. En slitsom kamp. Hver bølge prøver å presse dem tilbake. Han vet ikke om de vil klare det. Klærne er tunge og trekker dem ned. Nedkjøling hemmer motorikken og gjør bevegelsene vanskelige. Det kalde vannet tapper dem for kraft. Men hjemme har han en kone som venter på ham. Og en sønn og en datter. Han kan ikke bli borte for dem.

Men hjemme har han en kone som venter på ham. Og en sønn og en datter. Han kan ikke bli borte for dem.

Sjømerket

Etter 30 minutters intens kamp er Steffen fremme med sjømerket. Det ruver over ham i sjøen. Det er en såkalt «trefoting», en trekantet metallramme med lanterne i toppen. Mellom de tre beina er det tverrliggere som stiver av konstruksjonen. Han vet enda ikke når – eller i det hele tatt om – hjelpen vil finne dem, men klarer de å komme seg opp på den første tverrliggeren, kan de få litt avlastning til slitne muskler. Sjøen er grov og gjør det imidlertid ikke lett, der den drar frem og tilbake som om de var tøydukker. Hver gang Thomas tar sats og skal plassere foten på trinnet, kommer det en ny bølge som presser han inn mot stigen før den løfter ham vekk. De iskalde fingrene har mistet kraft og sliter med å holde grepet. Etter fem-seks ganger får han endelig godt nok feste og får heist seg opp. Når Thomas skal forsøke går det heldigvis litt bedre. Vel oppe på sjømerket kjenner Thomas smerten i siden: dype kutt i vesten avslører hvor propellen har truffet ham.

Plutselig ser de Mørebasen komme mot dem. Båten hoster og harker. Det ryker fra motorrommet. Gerhardt sliter med styringen. Batteriet ble slått løs da den store bølgen traff dem. Han har forsøkt å fikse det, men noe er fortsatt feil. Mennene vurderer situasjonen; skal de hoppe i havet og ta sjansen på å svømme til båten? Vil de klare å komme seg oppi? Det er bedre om Gerhardt drar i retning Farsund og henter hjelp. Røyken velter ut av motorrommet og båten går i sikk sakk. Skjelvende og våte kan Steffen og Thomas bare håpe at Gerhardt kommer seg i land og får gitt beskjed. I dette været søker de fleste trygg havn.

Kan noen være savnet?

Det blåser friskt denne dagen. Den aller første dagen i oktober, og starten på hummerfisket. Nils Tore Vik er på vei for å sette ut hummerteiner da han får øye på grå røyk ute i sjøen. Er det noen som trenger hjelp, tenker han, og setter kurs mot røyken. Da han nærmer seg ser han at det er en beige plastsnekke av eldre modell. Føreren er en eldre herre med solbrunt ansikt og hvitt hår. Han veiver med armene og gjør tegn til at Nils Tore må stoppe. Røyken kommer fra maskinrommet. Mannen virker stresset. Redd. Ordene kommer på tysk. Han snakker hverken norsk eller engelsk, men da han løfter to fingre, peker ned i vannet og deretter ut mot horisonten skjønner Nils Tore tegningen. Hummerfiskeren tar opp telefonen og slår nummeret til redningsskøyta, før han setter kurs i retningen mannen pekte. Gerhardt fortsetter inn mot havna med den rykende båten.

Alarmen går

Da alarmen går på redningsskøyta «Skomvær III» slipper skipsfører Jarl Pedersen og mannskapet det de har i hendene. To personer er savnet i sjøen. De varsler Hovedredningssentralen Sør og setter kurs mot stedet Nils Tore mener personene kan befinne seg. Hovedredningssentralen rekvirerer redningshelikopteret fra Sola flyplass. Det blåser opp til storm. Vinden øker stadig i styrke og kastene skal snart måles til 22 m/s. Redningsskøyta brøyter seg gjennom bølgene. Dette er ingen god dag å havne i sjøen på. Selv om temperaturen i luften ligger på rundt 14 grader, er sjøen kaldere. En person som havner i vannet nå, uten overlevelsesdrakt eller andre klær med termiske egenskaper, vil raskt kunne bli kritisk nedkjølt. Nå teller hvert sekund.

På sjømerket har hypotermien begynt å sett inn. Han regner med at det er over en time siden de ramlet uti. Steffen skjelver, og bølgene som skyller over dem ser ikke ut til å ta noen ende.

Det er Nils Tore som finner de to uheldige fiskerne. Han vurderer et øyeblikk å gå inntil, men slår tanken fra seg. Bølgene er store, og nedi sjøen lurer en grunne. Det er for risikabelt i den lille, åpne båten. I stedet ringer han redningsskøyta, oppgir posisjonen og legger seg ved siden av og venter med fiskerne.

Mannskapet på RS «Skomvær III» analyserer situasjonen uti fra informasjonen de har fått. De vurderer først å sette ut lettbåten og hente mennene med den. Da de ankommer, ser de Steffen og Thomas klamre seg til sjømerket. De står cirka en meter over havoverflaten, men bølgene er opp mot tre meter i høyde, og skyller over hodene deres. Det haster med å få dem i sikkerhet. Lettbåten er ikke et alternativ. Det er bedre å sende ut redningsmann med line. Redningsmann Chris Martin Kleiveland trekker på seg tørrdrakta og er klar til å gå i vannet. Maskinist Jon Frodi Olsen fester linen i vesten hans.

Sjøen er grov, og kraften i bølgene stor. Skipsfører Jarl bakker opp så nærme han kan. Chris Martin hopper uti. Forholdene til tross går det ganske greit å svømme bort til sjømerket. Thomas er førstemann ned. Han legger den medtatte fiskeren på brystet sitt, mest mulig opp fra sjøen. Så svømmer han på ryggen i retning redningsskøyta. Denne svømmeturen er tyngre, og han er glad for at Jon Frodi står på dekk og haler dem inn med lina. Deretter er det Steffen sin tur. Tilstanden hans er verre. Han er sterkt nedkjølt og har nesten ikke krefter igjen. Jon Frodi må hjelpe ham opp badestigen.

Se de dramatiske bildene fra skøyta:

Hvor er Gerhardt?

Thomas og Steffen er svært takknemlige for å være reddet, men de klarer ikke kjenne på gleden helt enda. De bekymrer seg fortsatt for Gerhardt. Har kan kommet seg i land? Lykken er derfor stor da de får høre at 81-åringen er kommet trygt i land, og er i god behold. I ettertid skal det vise seg at det løse batteriet stengte igjen kjølevannsventilen, slik at motoren gikk varm.

På brygga i Farsund venter ambulansen. Begge to blir fraktet til sykehus for en helsesjekk. De er slitne og sterkt nedkjølte, men etter omstendighetene i god form. Takket være vesten gikk ikke kuttene fra propellbladene inn i huden. Thomas slipper unna med en rekke kraftige blåmerker som vitner om hendelsen.

En dyrekjøpt erfaring

Steffen priser seg lykkelig for at alt har gått så bra som det gjorde. Ferien i Norge fikk ikke den slutten han ønsket seg, men har ikke gitt ham avsmak på fiske og Norgesferie. Men opplevelsen har gjort ham noen erfaringer rikere. På kvelden kan han ligge og tenke på hendelsen. «Om jeg skal gi noen råd vil det være å tenke over hva man tar på seg. Våre vester var mørkeblå. Da vi sto der på sjømerket så vi en båt passere. Men de hverken så eller hørte oss.  Det er lettere å bli sett om man har på seg en knallfarge som gul eller oransje. Også er det viktig å ha respekt for været. I løpet av kort tid gikk dagen fra lett bris til liten storm.»

Kona Monika har tenkt mye på hva som kunne ha skjedd. «I dagene etter ulykken kjente jeg mange følelser; sinne, redsel, tenk om Gerhardt ikke hadde klart å skaffe hjelp… Men mest av alt er jeg lykkelig og takknemlig for å ha fått Steffen tilbake.» Gjennom telefonen roser paret mannskapet på redningsskøyta og jobben de gjorde. «De er våre skytsengler», avslutter Steffen.