Hopp til innhold

– Der signerte jeg dødsattesten min

Jon-Atle Bjørnø, fisker

I februar i fjor lå fisker Jon-Atle Bjørnø (45) i havet utenfor Sørøya og var overbevist om at han skulle dø. Nå deler han erfaringen med andre yrkesfiskere – for at flere skal komme trygt hjem.

Tekst: Tanja Krangnes / Foto: Helga Marie Sulen Sundt og 330 Skvadron

Det begynte som en vanlig februar-morgen for mange fiskere i Sørvær i Finnmark. Opp klokka fire. Fylle stortermosen med kaffe. Traske ned til sjarken, starte opp og gå på havet.

            Siden det er meldt dårlig vær senere på dagen og kommende uke, skal Jon-Atle Bjørnø og kollegaen dra opp alle garnlenker i dag.

            Det er bra med fisk, og stemninga om bord er god. I løpet av formiddagen drar de tre garnlenker, og tar om bord rundt fem tonn skrei.

            Fiskebåten er ny for Jon-Atle og kollegaen. Det er bare andre dagen på havet med den, så alt tar litt lenger tid enn vanlig.

Båter i nærheten

Rett over tolv er det kaffepause, før de går mot neste garnlenke. Vinden har økt til stiv sørøstlig kuling og det er mer sjø enn på morgenen. På kartplotteren ser Jon-Atle to andre båter i nærheten. 

           – Det føltes litt betryggende at vi ikke var alene, forteller han.

            Halvveis på neste lenke setter garnet seg fast i bunnen. Jon Atle går fram i sjarken for å få det løs. Men da garnet løsner, driver det bak mot propellen. Jon-Atle må slippe båten bak og få garnet fram igjen. I den friske vinden og bølgene legger sjarken seg på tvers av været.

            – Jeg skal begynne å få baugen opp mot været, men så kjenner jeg bare at den detter babord. Og så smeller det.

            Sjarken kastes mot styrbord med voldsom kraft. Med ett ligger rekka på styrbord side under vann.

Vannet fosser inn

Instinktivt tar Jon-Atle styrbord ror fullt forover på omstyring, og gir gass i et håp om å få kjørt båten opp igjen. Han drar fram kniven for å skjære løs garnene som holder båten igjen. Men det fosser vann inn over alt, og Jon-Atle står på rekka med vann til knærne.

            – Jeg ser at det ikke er sjans. Jeg roper til kollegaen min, at nå må du klatre som du aldri har klatret før! Jeg nærmest skubber han foran meg opp sløyekassa, og ut åpningen som er i kledninga på babord side.

Idet de kommer opp på babord side, ligger båten allerede 90 grader over. Men motoren går fortsatt. Kan storsjøen som veltet dem over vippe dem tilbake?

EPIRB i sjøen

Sjarken går i ring. Én runde. To. Tre. Så stopper maskinen.

– Da visste vi at dette bare går én vei. Til bunns.

            Jon-Atle ser seg rundt. De to fiskebåtene han så tidligere er borte.

            De klatrer fram mot styrhuset. Kollegaen vil knuse styrhusruta for å hente en telefon. Jon-Atle stopper ham.

– Slipper vi lufta ut nå, så synker hun under beina på oss.

            Luker og dører er stengt. Lufta i skroget er det eneste som kan holde båten flytende.

Så ser han den: Nødpeilesenderen som henger i bakkant av fram-masta. Han får den løs, og napper ut splinten. EPIRB-en spretter i sjøen og begynner å blinke.

– Nå går alarmen. Nå er hjelpa på vei, sier Jon-Atle til kollegaen.

Han får løs noen blåser. Han knytter to sammen og gir til kollegaen, som flytehjelp om de synker. Han får også løs ei blåse til seg selv. Det er bedre enn ingenting.

– Mens jeg holder på med blåsene, er jeg for uoppmerksom. Båten synker mer og mer ned, og jeg begynner å skli i havet.

Svømmer bort fra båten

– Den sklituren sitter som limt. Det var noen lange sekunder. Jeg tenker med meg selv: Der gutten min, der signerte du dødsattesten din. Dette kommer du ikke til å overleve. Når du havner i vannet er tida imot deg.

            Støvlene og kjeledressen fylles med vann. Det neste han husker er at han ligger 40–50 meter fra båten. Bare baugen stikker opp. Han ser at kollegaen sitter på toppen.

            Jon-Atle begynner å svømme tilbake. Han kjemper mot vind og strøm. Det er tungt, men han er bare tre-fire meter unna da han stopper. Rundt ham flyter tau og garn. Tør han fortsette?

            – Hvis jeg vikler meg fast og båten går ned, går jeg samme vei. Så jeg tok det tyngste valget i hele mitt liv. Jeg snudde og svømte vekk. Kollegaen klamrer seg til båten.

            Han sparker av seg støvlene, får på seg hetta, legger seg med ryggen mot været og forsøker å holde seg flytende uten å bruke for mye krefter. Hver brottsjø presser ham under. Han må trekke pusten i rett øyeblikk. 

            Tankene går til de hjemme. Til kona som står på kjøkkenet og følger AIS-sporet til båten. Til barna. Han irriterer seg over blåsa som forsvant, og at han ikke fikk knytt den rundt seg.

            – Da hadde de i hvert fall funnet meg. Når jeg går under nå, kommer jeg aldri til å bli funnet. De får en tom grav å gå til. Det er en forferdelig tanke.

            – Du kommer til et punkt der du begynner å venne deg til tanken på å dø. At lungene dine skal fylles av sjø. Følelsen av at du skal synke ned gjennom havet. Tanken på det begynner å føles mer befriende enn å ligge og kjempe til du ikke klarer mer.

Så hører han en dur.

Melding om forsvunnet båt

Over Sørøya har et redningshelikopter fra 330 Skvadronen satt kursen tilbake til Banak etter en øvelse med kystvaktskipet «Bison».

            – Jeg hadde akkurat fylt opp kaffekoppen, og satt og tenkte på søndagsmiddagen, sier redningsmann Andreas Malm.

            Da mottar SAR Queen-helikopteret en melding fra Hovedredningssentralen: En EPIRB er utløst like i nærheten. Samtidig har en båt forsvunnet fra AISen.

            Helikopteret legger om kursen, og går mot nordvest for Sørøya. Andreas finner fram dykkermaske, snorkel og svømmeføtter. Han begynner å se for seg scenarioet de skal til.

            – Det var noe med den meldingen som fikk pulsen opp hos alle om bord.

            Før de rekker å peile på nødpeilesenderen, får systemoperatøren en blipp på radaren. Når de kommer til området, ser de en sjark som ligger med baugen opp.

  De bruker ett minutt på å prate seg gjennom heisoperasjonen. Å heise ned redningsmann på en halvveis kantret båt i grov sjø er høyrisiko. Rundt sjarken flyter tauverk, garn, drivgods, fisk – og et par støvler.

            Båtbaugen i stål går opp og ned, i motfase med bevegelsene til redningsmannen som henger i en vaier under helikopteret. Han slås mot baugen, men etter flere leveringsforsøk lykkes de. Redningsmann Andreas legger slynga rundt Jon-Atles kollega, og begge blir heist opp.

            – Da han kommer opp i helikopterdøra, fatter vi mistanke om at det er flere. Ligger den andre fiskeren under sjarken og flyter? Må jeg dykke ned og skjære ham løs?

            Fiskeren peker redningsmannskapet i riktig retning. De ser på kamera: 100 meter unna sjarken ligger én person til.

Flaks

I januar, ett snaut år senere, står fisker Jon-Atle Bjørnø og redningsmann Andreas Malm (t.v) sammen i kommunestyresalen på Myre i Vesterålen. Foran dem sitter erfarne fiskere side om side med elever fra fiske- og fangstlinja på Øksnes og lytter. På lerretet vises et videopptak fra redningsaksjonen.

– Jeg kom bort til deg og så at du var sliten, sier Andreas henvendt til Jon-Atle.

– Jeg vil ikke slippe deg der. Kanskje du ikke hadde mer krefter igjen.

Jon-Atle nikker bekreftende.

Da han heises i sikkerhet er klokka 15:03, og han har vært i sjøen i rundt 20 minutter. Han er alvorlig nedkjølt med en kroppstemperatur på rundt 30 grader.

            – De hadde flaks. Vi var i umiddelbar nærhet. Hadde vi vært i Banak hadde vi brukt 40 – 50 minutter, sier Andreas Malm.

Sikkerhetskultur i praksis

Fem uker senere var Jon-Atle Bjørnø tilbake på havet. Men han bestemte seg også for noe annet.

            – Jeg måtte bruke det til noe positivt. Hvis det å formidle min historie kan bidra til å redde ett liv, så var det verdt det.

            Derfor står han nå på Myre og deler sin historie på en sikkerhetsdag for fiskere. Med ønske om at neste fisker som er uheldig, ikke skal overleve på grunn av flaks – men fordi sikkerheten om bord er god.

Andreas peker på Jon-Atle.

– Det han gjør nå, det er sikkerhetskultur. Han deler en historie og gjør seg sårbar. Men det å dele det som gikk galt, eller nesten gikk galt, er utrolig viktig. Det kan redde en kollega, en venn – et annet menneskeliv.

– Jeg skulle vel ha vært nummer 150-et-eller-annet, sier Jon-Atle stille, og referer til at over 150 yrkesfiskere har omkommet på havet siden 2000.

Han vet at de fleste som havner i samme situasjon aldri får fortelle om hva som skjedde. Han står her mot alle odds. Og kanskje er det nettopp derfor historien hans kommer til å gjøre en forskjell.

Hjelp oss å nå frem i tide