«Det var et utrolig syn. Jeg har vel aldri sett noe lignende»

Båtbrann. Person savnet. Motorhavari eller akutt syketransport. Hver dag er de på vakt for deg og meg: Møt de som går ut når andre går inn – og hendelsene de selv aldri vil glemme.

Erik trekker i jakkekragen. Vinden er kjølig. Typisk for det skiftende været på sør-vestlandet. «Det var et utrolig syn. Jeg har vel aldri sett noe lignende». Erik Bustgaard, da 26 år og maskinist på redningsskøyta «Odd Fellow II», står i styrhusdøra og skuer innover skipsleia. Den 19. Januar 2004, er dagen kald og klar. RS «Odd Fellow II» har satt kurs mot Flesland for å assistere en hurtigbåt med tau i propellen da Mayday-meldingen kommer.

Det har vært en av de sjeldne lyse dagene i januar hvor vintersolen har badet Vatlestraumen i et gyllent lys. Nå ligger skumringen over dem og alle lysene fra Bergen by lyser opp åssiden. Klokken har passert fire og folk er på vei hjem. Fra jobb, skole og barnehage. Familier skal snart samle seg rundt middagsbordet, deretter skal de kanskje se barne-TV og nyhetene, og forberede seg til en ny dag i morgen. Men denne dagen er ikke som alle andre. I Bergen by vil tiden om litt stå stille, samtidig som sekundene løper av gårde.

«Vi må snu!»

Klokken 16.32 skjelver bakken. I 50 sekunder registreres det kraftige rystelser på jordskjelvmåleren hos Geovitenskapelig Institutt. Det 166 meter lange lasteskipet MS «Rocknes» har truffet en grunne på vei inn i skipsleia. Fra plassen i styrhusdøra ser Erik et syn han aldri kommer til å glemme: Det veldige skipet begynner å legge seg over til styrbord side. Det siger inn i leia med stadig større slagside. «Vi må snu!» sier han til skipsfører Frank Eines. Redningsskøyta gjør helomvending, og like før de er fremme kantrer MS «Rocknes».

Lyden av mennesker innesperret i skroget. Never som hamrer mot stål. Lyder han for alltid vil huske.

Skrikene til mennesker som faller i vannet blander seg med den brusende lyden av luftmasser som strømmer ut av skipet som snart ligger med kjølen i været. De to redningsmennene jobber på instinkt. Bruker den kunnskapen de har trent på. Sammen med skipsfører Frank plukker Erik opp seks mennesker fra det iskalde vannet. Noen er sterkt nedkjølte. Tynne, gjennomvåte kjeledresser gir ikke mye varme. Erik pakker de medtatte mennene inn i tepper mens han snakker med dem, både for å trøste og for å få oversikt over situasjonen. Som første redningsinstans på ulykkesstedet får «Odd Fellow II» i oppdrag å koordinere redningsarbeidet frem til Kystvakten ankommer.

«Minuttene frem til Kystvakten var på plass kjentes uhorvelig lange» minnes Erik. «Samtidig rekker man ikke å tenke så mye der og da, man bare handler. Tankene kommer etterpå». Skrik etter hjelp som skjærer gjennom lufta. Lyden av mennesker innesperret i skroget. Never som hamrer mot stål. Lyder han for alltid vil huske. De seks som blir brakt om bord i redningsskøyta i live den dagen var blant de få heldige. Før dagen er omme vil 18 mennesker hamistet livet i et av norgeshistoriens verste skipsforlis.

«Jeg har ofte tenkt på hvor heldig det var at vi befant oss så nær og kunne være på plass i løpet av minutter. Den korte responstiden hadde nok mye å si for de seks livene vi reddet.» 13 år senere er «Rocknes»-forliset fortsatt noe av det absolutt verste og mest utfordrende den erfarne maskinisten har vært med på. Likevel har han aldri angret på yrkesvalget. «Å redde et menneskeliv er en helt ubeskrivelig følelse!» sier han, for tiden stasjonert på redningsskøyta «Bergen Kreds» i Haugesund.

«Minuttene frem til Kystvakten var på plass kjentes uhorvelig lange. Samtidig rekker man ikke å tenke så mye der og da, man bare handler. Tankene kommer etterpå»

MASKINIST ERIK BUSTGAARD, OM Å VÆRE MIDT I SITUASJONEN

Pårørende vel så mye av grunnen

På andre siden av landet, på redningsskøyta RS «Horn Rescue», deler styrmann Jim Forås Erik Bustgaards tanke. «Å være forskjellen på liv og død er mektig. For å kunne være i denne jobben må man skyve følelser til side der og da. Men det er klart, når du kneler ved siden av en mann som har fått hjertestans, utfører hjertekompresjoner og ser fortvilelsen hos kona som står ved siden av – det er klart det er emosjonelt. Alle som har mistet en som står dem nær kan kjenne seg igjen i følelsen av sorg og avmakt. Å vite at du har gitt noen livet i behold er en fantastisk følelse, men de pårørende er vel så mye grunnen til at vi gjør den jobben vi gjør». Skipsfører Pål Bustgaard, som forøvrig også er Eriks onkel, nikker gjenkjennende. Pål, Jim og maskinist Anders Ödman har nettopp returnert til basen.

Vi spoler tilbake noen timer. Solen skinner. Det er tidlig i båtsesongen, men skjærgården har begynt å våkne til liv. Om få uker vil det summe av liv her på Hvaler og langs med kysten. Dagen ser ut til å bli vakker, med knallblå himmel og en sol som vitner om sommeren som er i anmarsj. Idyllen blir brutt da en hytteeier melder om en førerløs fritidsbåt i svært dårlig forfatning. Redningsskøyta «Horn Rescue» deltar i søket etter føreren. Klokken 10.25 blir én mann hentet opp fra sjøen og lagt på akterdekket på redningsskøyta. En livløs kropp som har begynt å stivne. Et liv som brått ble revet vekk. Igjen sitter familie og venner i sorg.

«Når du kneler ved siden av en mann som har fått hjertestans, utfører hjertekompresjoner og ser fortvilelsen hos kona som står ved siden av – det er klart det er emosjonelt.»

JIM FORÅS, STYRMANN PÅ RS «HORN RESCUE»

I løpet av sommeren vil det komme flere ulykker rundt om i landet. 20 år som redningsmann har gitt mange sterke inntrykk og møter. At Pål i tillegg jobber i samme område som han er oppvokst og har bodd store deler av livet, gjør det litt ekstra spesielt. «Jeg måtte tenke meg nøye om før jeg valgte å ta jobben på stasjonen her på Hvaler. Det er her jeg bor. Her familien min bor. Vennene mine. Det kan jo bli veldig nært…». Stasjonen på Hvaler har over 500 oppdrag i året. De aller fleste i sommerhalvåret. Mer enn en gang har det hendt at Pål har søkt etter mennesker han har kjent. Han har også vært pårørende, som den

Saken fortsetter under banneret.

Gangen det viste seg at den forulykkede var hans egen nieses samboer. Det var tøft, og da søket var avsluttet gikk Pål av vakt for å være sammen med familien. Det er kun en liten del av jobben som redningsmann på redningsskøyte som handler om båt. En stor del av jobben handler om det menneskelige; å gi trøst, vise omsorg og være en støtte. Mange etterlatte får behov for å forstå hva som skjedde. De vil ha svar på spørsmål. En avslutning. For Pål betydde det mye å kunne hjelpe sin niese i tiden etter ulykken. I løpet av årene har det blitt mange samtaler, med flere i lokalmiljøet. Gode og smertefulle på samme tid.

Det er kun en liten del av jobben som redningsmann på redningsskøyte som handler om båt. En stor del av jobben handler om det menneskelige; å gi trøst, vise omsorg og være en støtte.

Å være redningsmann eller redningskvinne på heltid innebærer turnusjobbing. Og for de aller fleste betyr det lange perioder borte fra familie og barn. Kanskje er det nettopp derfor hendelser med barn er de som ofte gjør inntrykk, og kan gi selv den mest hardbarkede redningsarbeider klump i halsen. Ikke før de var tilbake på basen ringte vakttelefonen igjen. En familie har fått motorproblemer. Folk vinker og hilser i det skøyta forlater basen, «Vi møter veldig mange takknemlige mennesker i denne jobben. Det er tydelig at folk har stor respekt for redningsskøytene.» Pål smiler, så blir de varme øynene alvorlige «Men Redningsselskapet er en tuftet på frivillighet og spleiselag. Vi er en humanitær organisasjon og vi hadde ikke klart denne jobben uten den økonomiske støtten fra givere i lokalsamfunnene. Så vi er også veldig takknemlige for den tilliten vi får, og støtten som gjør det mulig for oss å være tilstede.»

«Vi hadde ikke klart denne jobben uten den økonomiske støtten fra givere i lokalsamfunnene. Så vi er også veldig takknemlige for den tilliten vi får, og støtten som gjør det mulig for oss å være tilstede.»

PÅL BUSTGAARD, SKIPSFØRER PÅ RS «HORN RESCUE»

Nå står styrmann Jim og småprater med en liten jente mens maskinist Anders forsøker å finne ut hva som er feil med familiens båt. «Det blir jo ofte noen høye lyder, men det er ikke farlig», sier han med munter tone. Heldigvis var dette oppdraget av den udramatiske sorten. For et lite barn kan lydene oppleves skremmende: Skrapingen ved en grunnstøting, den kraftige blafringen av seil opp mot vind eller rykket når bommen farer over og wire og tauverk spennes. «Å vite at det mest dyrebare du har er i fare er en påkjenning for de aller fleste foreldre. Og barn plukker gjerne opp foreldrenes frykt og stress», forteller styrmannen.

Da Henrik var i havsnød

Følelsen av at barnet ditt er i livsfare vet trebarnsfar Tom Johansen alt om. Han har tatt med seg sønnen Henrik for å trekke opp hummerteiner ved Tromøy utenfor Arendal. På vei hjem hører de en rar lyd fra motoren. Propellakselen er brukket tvert av og båten de sitter i mister all fremdrift. Bølgene rundt dem blir høyere og høyere og vinden øker i styrke. Tom har kastet ut to dregger, men naturen er voldsom og dreggene makter bare så vidt å tøyle båten som kastes rundt i bølgene. Tom kjenner adrenalinet pumpe. Han bruker alle krefter på å berolige sønnen. De snakker om hvor flotte de skummende bølgetoppene er. Faren vil ikke la den lille sønnen se hvor redd han er. Tom er sjøvant og ser alvoret i situasjonen.

Han bruker alle krefter på å berolige sønnen. De snakker om hvor flotte de skummende bølgetoppene er. Faren vil ikke la den lille sønnen se hvor redd han er.

Selv med to dregger ute var bølgene for kraftige. Henrik og pappa Tom ble kastet nærmere og nærmere skjærene. Henrik (da 9 år) tegnet hendelsen som heldigvis hadde en lykkelig slutt.

Hjertet hans dunker hardt og fort. Det gjør vondt å vite at gutten hans er i livsfare. Han har sendt ut et mayday signal og redningsskøyta RS «Inge Steensland» er sendt fra basen på Havstad. Minuttene snegler seg av gårde. Det som føles som en evighet for Tom er i virkeligheten 12 minutter. Da redningsmann Knut-Even Rislaa og mannskapet ankommer er Tom og Henrik knappe to meter unna å bli kastet i fjellknausene av skummende vannmasser.

Tom og redningsmennene jobber fort. Knut-Even får slengt over en kasteline og i siste liten får de trukket båten ut. Tom kjenner redselen slippe taket; Henrik er trygg. En skøytestasjon i nærheten og en hurtiggående redningsskøyte forhindret en katastrofe. «I slike situasjoner er det veldig viktig at skøytene våre er raske. Hadde vi kommet et par minutter senere vil jeg ikke tenke på hvordan dette kunne gått», fastslår skipsfører Knut-Even Rislaa.

«Det var vondt å vite at Henrik var i fare»

TOM JOHANSEN, FAR

«Havet gir og havet tar»

Det er ikke bare fritidsfolket i sør som trenger hjelp. Redningsskøytene har vært – og er – en viktig støtte nordover også. For alle dem som har havet som arbeidsplass, i stille og i storm. Og for familiene deres. Mang en fisker har fått kjenne havets nådeløse krefter. I tillegg til å hjelpe havarister bistår også redningsskøytene med syketransporter for fastlandet og for øysamfunnene. Det sies at havet gir, og havet tar. Redningsmann Glenn Pettersen smiler. Han er en av få som har fått oppleve gleden over nytt liv om bord. Det er sent i mai. Skipsfører Glenn Pettersen og mannskapet på «Stormbull» har fått et oppdrag: De skal frakte en kvinne som snart skal føde fra øya Skrova og inn til fastlandet hvor hun skal bli kjørt videre med ambulanse til sykehuset.

Redningsskøyta «Stormbull» setter full fart mot Stamsund men det blir ikke noe fødsel på sykehuset for kvinnen; den lille sønnen har dårlig tid. Plutselig hører skipsføreren lyden av barnegråt fylle skøyta. «Det var et utrolig stort øyeblikk», avslutter han han med et blikk som røper stolthet og glede.

Man kan aldri trene seg ferdige på en ulykke.

Tilbake på RS «Horn Rescue». Pål noterer dagens oppdrag i dekksdagboka. Det har gått slag i slag. Dagen startet leit. «Det er alltid trist når liv går tapt, men heldigvis er det mest av de mindre dramatiske oppdragene. Jeg er ekstremt stolt av teamet mitt. Kunne ikke ønsket meg et bedre et.» Etter fem år sammen har de en spesiell kjemi. De er som et velsmurt maskineri hvor alle vet sin rolle. Slikt krever trening. Og rett utstyr. At man kan være på rett plass til rett tid. «Men», fortsetter Pål, «vi kan aldri trene oss ferdige på en ulykke. Vi må løse situasjonen der og da. Ingen hendelser er helt like.»

Ingen vet hva morgendagen vil bringe, men akkurat nå senker kveldsroen seg over Hvaler. Jim skal se fotballkamp, men han har et viktig oppdrag først: å si god natt til to barn, 900 km unna pappaen sin. Til uken går han av vakt. Det skal bli godt å komme hjem.

Det er DU som sørger for at Pål, Erik og Knut-Even kan være der når noen trenger hjelp

Din støtte sørger for drivstoffet som gjør at vi raskt kan være på ulykkesstedet, den sørger for at redningsmannskapene er godt kurset og kan handle raskt i stressende situasjoner. Din støtte sørger for at redningsskøytene har varmesøkende kamera når de må søke etter liv i vanskelig sjø og den sørger for at vi kan opprettholde de lokale redningskorpsene rundt om i vårt land. Alle disse tingene gir oss tid.

Din støtte gir oss de ekstra sekundene når det står om liv. Gi et bidrag som vil redde liv!

Du kan også gi en gave ved å sende en SMS med kodeord LIV til 2366 (200 kr), eller VIPPSE et valgfritt beløp til 2366. Merk gaven LIV. Takk for at DU er en LIVREDDER!