Ett minutt senere ville vært for sent

Kristian Andersen ble liggende i fjæra med kritiske hodeskader, brudd i nakkevirvel og alvorlige blødninger etter at båten han satt i, traff land i høy fart. Så sluttet han å puste.

Det er snart midnatt, en lørdagskveld i slutten av august 2019. Redningsmann og dykker Håvard Vedvik og Kim Gøran Holthe-Kåsa, redningsmann og maskinsjef, er på vakt. De sitter i Redningsselskapets lokaler på Barbu i Arendal, bare noen titalls meter fra brygga der redningsskøyta Inge Steensland ligger fortøyd.

Ingen av dem vet at det bare er minutter til de skal redde et liv.

Sensommerværet holder alle meteorologens løfter, og det har vært over 20 varmegrader, i tillegg er et høytrykk på vei. Lystbåter med sommerglade båtfolk ligger for anker i alle viker, og ute på fjorden høres latter fra glade mennesker på vei inn etter en smeigedag. Tidvis høres trauste motordunk fra sjekter som går i dorgefart med lanternene tent.

Stemningen er god. Slik bare en sommerkveld på Sørlandet kan være. Skiferhellene på brygga gir fortsatt litt varme etter en dag med solsteik. Det har vært en lang dag. Kim Gøran går og legger seg nedpå.

Da hører de smellet.

Først den umiskjennelige lyden av glassfiber som splintres mot fjell, ekkoet gjaller fra svabergene og kastes inn mot fastlandet fra havgapet. Deretter høres den hissige spinningen av en kraftig båtmotor med fribord, kanskje bare i et kvart sekund.

Så en uhyggelig stillhet. Svake røde og grønne lys som glir rolig ute på fjorden. Noen stopper båten der ute, umiddelbart.

«Der gikk noen på land,» sier Håvard. Kim Gøran kommer stormende ut fra lugaren. De er nærmest på autopilot i samme sekund, venter i grunnen ikke på telefonen fra nødetatene. Et minutt senere er fortøyningene kastet, og melding og posisjon kommer fra Hovedredningssentralen.

Redningsskøyta fosser ut gjennom Galtesund, innseilingen mellom de to største øyene Hisøy og Tromøy i Arendals skjærgård.

– Vi er forberedt på det verste, men i en sånn situasjon har du fullt fokus på oppgavene, sier Kim Gøran og Håvard.

Ligger strødd

Fire år er gått. Vi møter Kristian Andersen (42) på den samme redningsskøyta som tok ham til land denne augustnatta. Ved skøyta venter karene som reddet livet hans. De tre snakker seg gjennom hendelsene, og det er ikke uten en viss ærefrykt i stemmene.

– En mann står oppreist på land med blodig ansikt når vi ankommer Håholmen, sier Kim Gøran.

Båten ligger med baugen opp, den har sklidd ned igjen i vannet og er i ferd med å synke. Skipsfører om bord i Inge Steensland setter baugen inntil fjæresteinene, og Håvard og Kim Gøran hopper i land og begynner jobben med å få oversikt.

– Det ser ut som om noen hadde løftet båten og ristet den over hele øya. Vi finner alt fra vrakrester, vester, flytemadrasser, flasker, kjøkkenutstyr.

De identifiserer tre personer, alle hardt skadet. To av dem er bevisstløse, blant dem Kristian Andersen.

Båten Kristian sitter i når de treffer land er en Cobra med en kraftig hekkmotor, en smekker båt som er bygget for fart. De har vært totalt tre personer, på vei inn til Pollen i byen fra en sommerfest med kolleger på Søndre Brattholmen.

Kristian har ingen hukommelse fra ulykken, verken fra minuttene før eller dagene som følger. Alt er svart. Ingen husker hvem som førte båten, Kristian må lene seg på beretninger fra redningsmennene, politiet og vitner.

Vi må ta en pause, Kristian må hente seg inn litt.

– Det eneste jeg vet, er at jeg i dag er blitt utrolig forsiktig i båt, sier han. – Livet er dyrebart.

Han viser oss bilder fra operasjonen, snakker om sønnen som akkurat hadde begynt på skolen den høsten. Vi setter oss inn i skøyta, og Kristians redningsmenn fortsetter å fortelle om hendelsesforløpet.

– Fra smellet skjedde til øya var ferdig gjennomsøkt, og alle var gjort rede for, går det 13 minutter, forteller Håvard, som var den som fant Kristian Andersen først. Da var det i tillegg søkt rundt på øya med politihunder, og Håvard er i gang med å stabilisere Kristian Andersen, da Kim Gøran kommer til ham.

– Jeg må være ærlig og si at jeg ikke hadde så store forhåpninger, slik du så ut, sier han til Kristian.

Håvard fokuserer på frie luftveier og setter inn en svelgtube. Kristian har usymetrisk pustemønster, og puster bare delvis. De flytter ham fra steinen han ligger over, og får lagt ham på båre.

Slutter å puste

Kristian har store hodeskader, brudd i en nakkevirvel, flere skader på kroppen og alvorlige blødninger. Håvard får bærehjelp fra to politimenn.

– Du slutter å puste igjen mens vi bærer deg ned til båten, forteller Håvard.

Redningsskøyta går deretter for full maskin inn til Rævesand med Kristian, der luftambulansen venter.

– I båten får jeg oversikt over alle de andre skadene du har. Igjen slutter du å puste, men vi får heldigvis pusten din i gang igjen, forteller Håvard.

«Dette kommer ikke til å gå,» sier legen som er med helikopteret.

På under en halvtime etter smellet mot svabergene, har alle de tre i båten blitt sendt med ambulanse til sykehus. Foruten bruddskadene og andre, ytre skader, har Kristian fått en alvorlig epiduralblødning, en skade mellom hodeskallen og den ytterste hjernehinnen. Legene må åpne kraniet for å få tappet væske fra blødningene og stabilisere trykket.

Kristian ligger seks døgn på Ullevål sykehus, og svever mellom liv og død. Den syvende dagen erklæres han for utenfor livsfare, og dag åtte vekkes han fra koma.

– Hadde redningsmennene kommet ett minutt senere til unnsetning, ville det vært finito for min del, ifølge det legene har fortalt meg, sier Kristian.

Han flyttes deretter til Sørlandet sykehus, der en lang fase med tilfriskning og opptrening venter. Men Kristian er sta, han skal tilbake i jobb, sier han. Livet må fortsette, han har noen å ta vare på.

I dag er det stort sett arret i hodebunnen som er det eneste synlige tegnet på at han var en hårsbredd fra å miste livet.

Evig takknemlig

Vi lurer på hva som går gjennom hodet hans når han får høre historien gjenfortalt av redningsmennene hans.

– Det er på grunn av dem jeg står her, sier Kristian.

I dag har han jevnlig kontakt med både Håvard og Kim Gøran.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si. Så lenge jeg lever kommer jeg til å være evig takknemlig for dem. Det er sønnen min og.

De tre reflekterer over omstendighetene rundt ulykken, som skjedde i mørket. Høy fart og uoppmerksomhet var uten tvil årsaken til havariet, som raskt kunne ha krevd tre menneskeliv. De ser ingen grunn til å moralisere. Alvoret preger Kristian, som har en tåre liggende i øyekroken når de snakker.

– Marginene var på vår side denne gangen. Jeg føler at vår utdanning og det nivået vi holder som team i en så stressende situasjon; det alene er har bidratt til å redde et liv, sier Håvard.

Tidevannet gir skøyta et lite husk. Det blir stille inne i førerhuset.