«Det var ikke slik det skulle bli»

Sobia pakker pleddet godt rundt den lille sønnen sin. Holder ham tett inntil seg som for å beskytte ham fra den kalde, rå vinterluften.

Varsomt stryker hun hånden over treåringens kalde, røde kinn. De har flyktet fra et hjemland i krig og befinner seg nå i en teltleir i Hellas. Bakken er dekket av et tynt lag våt snø. En plastpresenning er lagt over det lille teltet de deler med tre andre. «Det var ikke slik det skulle bli», sukker Sobia.

Før krigen hadde de et godt liv. Hun var lærer. Mannen ingeniør. Hun ser ned på lille Zahid. «Vi forlot Syria på grunn av han her», sier hun med et vemodig smil. «Jeg håper han vokser opp og forstår at jeg gjorde det jeg kunne. Han er livet mitt».

«Jeg håper han vokser opp og forstår at jeg gjorde det jeg kunne. Han er livet mitt.»

Sobia, mor til Zahid (3), på flukt.

Zahid vrir seg i morens fang. Sutrer. Tar seg stadig til øret. «Ørebetennelse.. Jeg tror han har fått ørebetennelse. Han har vondt og gråter mye».

«Jeg var så bekymret for ham da vi satt i båten. Barna ble plassert på bunnen, men der samlet vannet seg. Han var våt og kald – og så liten».

Sobia hvisker trøstende ord til den lille gutten før hun fortsetter: «Jeg skulle ønske jeg kunne gi ham det alle mødre ønsker for barna sine: Trygghet, nok mat, skolegang. Og når han blir stor håper jeg han kjenner landet sitt. Når det blir fred i Syria vil jeg tilbake. Til huset vårt, familien vår og vennene våre. Til livet.»