– Den sorgen det er å miste et barn går aldri bort. Det er ikke noe du skal komme over. Det er ikke noe du skal komme gjennom og ut på andre siden.
Tekst: Arja Grimstad Ones. Foto: Benjamin Ward/Romerikes Blad – Klaus Sandvik, OBRE – RS og privat
Som politimann hadde Preben Lund møtt personer i dyp krise før. Mennesker som opplevde livet ta en uventet bane. En sommerdag, på en tettpakket strand, fikk livet en skillelinje: før og etter.
Preben Lund er tidligere politimann. I dag jobber han i brannvesenet.
Langgrunna badeplass, Lørenskog torsdag 2. juli 2009
Gradestokken har krøpet over 30-tallet. Dagen etter skal det settes ny varmerekord på Østlandet. Ungdommer med skolefri, barnefamilier, pensjonister og ferierende flokker til strender og badeplasser. Preben Lund skal på kveldsvakt på politistasjonen, men akkurat nå nyter han sommerdagen sammen med kona Marit og sønnene Petter (11), Marius (9) og lillebror Håkon på fire år (bildet til høyre).
Marits kusine er der også, med sine tre barn. To gutter jevnaldrende med Preben og Marit sine eldste og en liten baby på rundt året. Familiene legger seg lengst nede ved vannet for å ha god oversikt.
– Det var en flytebrygge der. En hjemmesnekret greie av isoporklosser. Jeg syntes den var litt skummel så jeg ville være uti sammen med guttene, forteller Preben, som må på jobb etter mange fine timer på stranden.
Preben Lund
– Jeg hadde ikke ferie ennå og kjente jeg var litt misunnelig på de som kunne fortsette den fine dagen på stranden.
Stovner Politistasjon, Oslo kl 15:13
Telefondisplayet viser «Marianne». Marits kusine som han forlot på Langgrunna for omtrent en halvtime siden. Gjennom telefonen hører Preben Marianne si: «Håkon er borte. De finner ham ikke.» Preben kjenner uroen som brer seg i kroppen. Dette er feil. Dette er helt feil. Han roper ut til kollegene at de må varsle alt det de kan, både brannvesen og ambulanse. Og politiet på Lørenskog.
I full utrykning kjører Preben mot Langgrunna. 4,7 kilometer er unnagjort på noen minutter. Han har ikke hatt tid til å vente på kolleger, men kjører alene.
– Det er den verste utrykningsturen jeg har kjørt, sier Preben.
I bilen sitter en mann med to oppdrag: Han er en politimann som skal løse et oppdrag, og han er en pappa som leter etter sin sønn.
Langgrunna badeplass, Lørenskog
På den tettpakkede stranden har folk ennå ikke merket at noe er galt. Det er først da Preben vrenger inn på den stappfulle parkeringsplassen, med sirener som skjærer gjennom lyden av hvinende barn, rop og glede, at noen begynner å reagere.
– Det som møter meg der er jo akkurat det jeg dro fra for om lag en halvtime siden. Men med et annet scenario for meg i hodet. Fordi jeg vet at det mangler én, fra det bildet jeg dro fra.
Som første representant på stedet fra nødetatene, setter Preben i gang et søk. Han etablerer søkeområde, organiserer manngard i vannet, snakker med mennesker som kanskje tror de har sett en liten lyshåret gutt.
– Det skjedde så fort. Vi ante jo ikke hvor han hadde tatt veien. Han hoppet av fanget til mammaen sin, og i løpet av den korte tiden hun brukte på å finne en kjekspakke til ham fra kjølebagen, er han sporløst borte.
Preben Lund
E6, retning Lørenskog
Det koker på sambandet.
Redningsdykker Øyvind Haugerud-Eckhardt i Oslo Brann og Redning sitter bak i redningsdykkerbilen. Forbereder seg mentalt på hva som venter. Med sirene og blålys presser bilen seg gjennom ettermiddagstrafikken ut av Oslo. Øyvind forteller om dagen som har festet seg i minnet: – Vi vet at vi skal på en strand, og at vi med all sannsynlighet skal gjennomføre et søk: Etter et barn.
Langgrunna badeplass, Lørenskog
– Jeg får ordre om å søke på utsiden av manngarden.
Øyvind går i vannet og blir omgitt av totalt mørke. Det er nullsikt. Manngarden og alle de badende har virvlet opp bunnen. Han kan så vidt lese av verdiene på luft og dybde når han legger dykkerklokka helt inntil maskeglasset. Øyvind svømmer i blinde. Som redningsdykker er han trent i dette. Ved hjelp av en dykkerline kan han orientere seg og kommunisere mellom dypet han befinner seg på og lineholderen sin på land.
– Vi gjør et kontaktsøk, og bruker armbredden på hvor bredt vi kan søke, forteller Øyvind.
Mangelen på sikt gjør søket vanskeligere og minsker bredden av området han kan dekke av gangen. Øyvind svømmer langs bunnen og kjenner seg bortover. Ligger han for høyt i vannet, kan han risikere å svømme over og forbi det lille barnet. I stummende mørke, til lyden av sin egen pust, føler Øyvind seg fremover.
– Jeg husker vannliljene, sier han. Øyvind har kommet til høyre ende av badestranda og rekker å tenke at her er det ingen, før han kjenner et rykk i lineholderen, noe som betyr at Øyvind skal stoppe, ta ut ny siktavstand og svømme i motsatt retning.
En liten kropp
Han kjenner det før han ser det. En liten fot som presses inn i maskeglasset. Øyvind melder funn. Så tar han et godt tak i den lille kroppen.
– Idet jeg trekkes inn, tenker jeg at jeg må holde den lille gutten over vannskorpa, … men det hjelper jo ikke så mye, den erfarne redningsdykkeren mykner i stemmen.
– Han puster ikke.
Helsepersonell starter hjerte-lunge-redning med ett lille Håkon er ute av vannet. Prebens øyne er blanke av minnene som hentes frem. Mentale bilder av kollegene i nødetatene som lar ham være en aktiv del av søket og tett på.
– Jeg får lov til å sitte helt tett på situasjonen, og lenge så tror jeg … Ordene blir hengende i luften, han svelger.
– Lenge så tror jeg at det skal gå fint.
Foto:Benjamin Ward/Romerikes Blad
Sentrum brannstasjon, 26. mars 2026
– Han ble fire år, to måneder og tretten dager.
Preben er tilbake på jobb. Vi har satt oss ned, og han forteller meg om en livsglad gutt. Litt sjenert. Forgudet av sine storebrødre. Et naturlig midtpunkt.
– Han ville bli fotballspiller som Marius og speider som Petter. Han prøvde å gjøre alt som de gjorde. Og de fine store guttene lot ham være med på nesten alt, minnes Preben. Kvelden 2. juli 2009, klokken 18:43, på et rom på Rikshospitalet ble apparatene som holdt fireåringen kunstig i live slått av. Det var ikke lenger noe hjerneaktivitet forenlig med liv. Preben og Marits lille gutt var ikke der lenger.
– Livet tar på en måte litt andre vendinger og veier. Sorgen er enorm og overveldende, før den etter hvert tar andre former. Blir roligere. Men den går aldri helt bort. Ofte spilles livet litt i moll. Det betyr jo ikke at jeg ikke kan ha fantastisk fine dager, med de tre gjenlevende barna mine. Med kona mi. Eller med venner og familie. Men det er noe jeg alltid bærer med meg. Og det er jo ingen som kan minne meg på det, eller gjøre det verre, forteller Preben, før han fortsetter:
– De rundt deg er veldig oppmerksomme på merkedagene. Bursdagen hans, dødsdagen hans, julaften … En helt vanlig torsdag kan være mye verre, eller mye bedre, alt ettersom. Det kan likså godt være en fin sommerdag, hvor vi er på stranden og jeg ser en tilsvarende shorts som den Håkon hadde. Eller hvis jeg kjenner lukten av solkremen han alltid brukte. Da kan sorgen kjennes veldig sterk, og komme helt ut av det blå.
For Preben førte ulykken og tapet av sønnen også til en annen uventet vending i livet.
– Jeg satte spørsmålstegn ved hele mitt yrkesvalg. Jeg følte jeg hadde feilet.Som pappa, fordi jeg ikke klarte å finne sønnen min, og som politimann, fordi jeg ikke klarte det oppdraget jeg fikk. Politiets oppdrag er å redde liv.
I 2010 slutter Preben i operativ tjeneste. Han fortsetter ti år i Politiet, før han søker seg til Oslo Brann- og Redningsetat. I dag er han kollega med Øyvind. Under opptrening av nye redningsdykkere, forteller Preben og Øyvind om den skjebnesvangre sommerdagen i 2009.
– Jeg er utrolig takknemlig for jobben Øyvind gjorde den dagen, sier Preben.
FOTO: Klaus Sandvik, OBRE
Søket etter Håkon etterlater også et varig inntrykk hos Øyvind. Som redningsdykker skal du kunne håndtere å stå i tilsvarende situasjoner flere ganger. Derfor prøver de å distansere seg fra det emosjonelle og fokusere på det tekniske rundt en aksjon.
– Alle hendelser jeg har vært på, ligger lagret i et kartotek i minnet mitt. Men det er ingen som har rørt meg like mye som søket etter Håkon. Det er noe eget når det handler om barn og unge. Det gjør et eller annet med deg. Det kjennes når du kommer hjem og klemmer rundt en liten kropp av samme størrelse, forteller Øyvind.
Foto:Benjamin Ward/Romerikes Blad
Heller én gang for mye enn én for lite
En ny sommer står på trappene. Preben vet altfor godt hvordan livet kan endre seg på et øyeblikk. Han håper at han ved å fortelle kan forhindre at en annen familie skal måtte oppleve det samme som hans familie har vært gjennom.
Drukning skjer i det stille. Langt ifra den fremstillingen vi blir eksponert for i film og tv, med skrik, skrål og veiving med armene. En person som drukner, vil bruke alle krefter på å prøve å holde luftveiene frie og over vannskorpa.
– Badeplassen kan være helt full av mennesker, likevel har ingen sett noe. Så man kan gjerne være observant og følge med på andres barn også, for den saks skyld, sier Øyvind.
– I drukningsulykker er tiden helt kritisk, sier Preben med trykk i stemmen.
– Det handler om å minimere tiden uten oksygen så mye som mulig. Det betyr at jo tidligere nødetatene får beskjed om en drukningsulykke, jo større er sjansen for at det skal kunne gå bra. Ringer du 110, kommer du rett til de som sitter på overflaterednings- og dykkerressurser.
Øyvind nikker. Det som er avgjørende er at folk tør å ringe og varsle.
– Vær tydelig på hva som har skjedd. Det gir nødetatene viktig informasjon om hvilke ressurser det er behov for på skadestedet. Gi riktig adresse og kjørebeskrivelse. Ta gjerne imot, stå og vink så nødetatene slipper å kjøre feil. Jo fortere nødetatene kommer frem, jo større er sannsynligheten for å overleve en drukning.
Preben nikker bifallende, øynene er blanke.
– Ring heller litt for tidlig enn litt for sent. Ring heller én gang for mye enn én gang for lite, sier han.
