Da vi fikk hjelp

Mange tenker at det må stå om liv før man ringer redningsskøyta. Men det er jo ikke sant. Møt tre medlemmer som alle har opplevd verdien av å ha medlemskap med assistanserett i Redningsselskapet.

Cathrine Dammen

Medlemskap RS: Totalmedlem

Problem: Svoger mistet styringen på sin båt, og eldste sønn til Cathrine, stod med bare en taustump i hendene på deres båt. Svoger skjønte at resten av dreggtauet – med dregg – satt fast i hans propell.

Cathrines historie

Som så mange andre i pandemiens første fase, så kjøpte også vi oss båt sommeren 2020. En Comet 26. Ei plastsnekke med en del år på baken, for ikke å si sjøen. Vi – på vår side – hadde liten eller ingen tidligere erfaring med hverken sjø eller båt. Og var – med den erfaringen vi har skaffet oss siden den gang – litt naive til de naturkreftene man kan komme ut for på sjøen. I båt. Vi hadde selvsagt kjøpt inn sikkerhetsutstyr og redningsvester, men medlemskap i Redningsselskapet hadde vi ikke. Det hadde imidlertid svogeren min, og det skulle vise seg å komme godt med.

En lørdag vi dro ut, sammen med svoger og hans familie, var det meldt mye vind. Men vi fant oss en liten og lun vik utenfor Helgeroa, fire voksne, fem barn og én hund. Vi festet båtene godt i alle bauger og kanter, og la oss til for natten.

Da vi våknet søndag morgen, hadde vinden tiltatt ytterligere. Vi hadde allerede erfart at vår «gamle dame» var vanskelig å manøvrere, og med tanke på den sterke vinden, bestemte vi oss for at svoger skulle taue oss ut av den lune, men trange, viken.

Planen var like klar som enkel, han startet med å slepe oss ut med sin båt, samtidig som vi dro opp dreggen på vår. Det gikk noen sekunder, så gikk alt galt.

«Det hyggelige mannskapet hadde til og med tid til å ta seg av barna. For dem var det spennende å følge dykkeren, og oss voksne, som følte oss litt dumme der vi stod.»
Cathrine dammen

Svoger mister styringen på sin båt, og da vi tittet bort på vår eldste sønn, han som hadde fått i oppgave å dra opp dreggen på vår båt, så stod han der med bare en taustump i hendene. Svoger, den båtvante, forstår umiddelbart at resten av dreggtauet – med dregg – satt fast i hans propell. Nå hadde vi ikke bare én, men to båter, som ikke kom seg ut og hjem i vinden.

Ifølge svoger var det bare én ting å gjøre; ringe Redningsselskapet. Ikke fordi vi var i noe umiddelbar fare. Vi fikk dratt begge de to båtene til land med lettbåten, men vi hadde ikke noen mulighet til å komme oss noe sted uten hjelp.

Kort fortalt. Redningsskøyta i Stavern ankom i løpet av en drøy halvtime. Med et hyggelig mannskap som til og med hadde tid til å ta seg av barna. For dem var det spennende å følge dykkeren, og oss voksne, som følte oss litt dumme der vi stod.

Før denne opplevelsen har jeg alltid tenkt at redningsskøytene kun er til for dem som kommer ut for alvorlige hendelser på havet, men nå forstår jeg at det er en lav terskel for å ringe Redningsselskapet og be om hjelp.

Og ja, jeg har selvfølgelig alltid vært Totalmedlem i Redningsselskapet siden denne hendelsen.

Torbjørn Aleksander Thon-Haugen

Medlemskap RS: Totalmedlem (+støttemedlem)

Problem: Torbjørn trodde han kanskje hadde bakket på et skjær, for båten sto bom fast. En tykk trosse hadde viklet seg inn i propellen på hans Viking 31 Crusader.

Torbjørns historie

For noen år tilbake skulle min mann og jeg ut og teste båten for første gang den sesongen. En Viking 31 Crusader. Isen hadde akkurat gått og det var sol og fint vær. Perfekt for en båttur. Siden det var sesongens første tur, bestemte vi oss for å teste at alt fungerte som det skulle, og på vei ut Leangbukta satte vi båten kraftig i revers. Da begynte alle instrumenter å ule, alt gikk i lås og ingenting funket.

Vi trodde kanskje vi hadde bakket på et skjær, for vi sto helt bom fast. Men, etter nærmere undersøkelser viste det seg at en tykk trosse, med en diameter på 10–15 cm, hadde viklet seg inn i propellene. En Viking 31 Crusader har – som sikkert mange vet – dobbelpropell, og trossen hadde nå kilt seg skikkelig fast.

«Eneste mulighet var å ringe Redningsselskapet. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt flaut å fortelle at vi hadde bakket på en trosse.»
Torbjørn Aleksander Thon-Haugen

Vi vurderte muligheten for å fikse det selv. Jeg mannet meg opp, og stod klar i badebuksa med kniven i hånden. Men da jeg stakk foten ned i vannet, innså jeg at det holdt en temperatur som gjorde det umulig å oppholde seg i vannet lenge nok til å fikse problemet, tykkelsen på trossa tatt i betraktning. Det å svømme de 40 meterne inn til land var heller ikke noe som fristet.

Eneste mulighet var å ringe Redningsselskapet. Jeg skal innrømme at jeg syntes det var litt flaut å fortelle at vi hadde bakket på en trosse, men den følelsen forsvant raskt da redningsskøyta kom fra Oscarsborg med verdens blideste og hyggeligste mannskap om bord.

Med en dykker i vannet ble det raskt klart at trossen vi hadde kjørt på var en gammel fortøyningstrosse, som satt godt fast i en moring i bunn. Det var derfor vi satt bom fast 40 meter fra bryggekanten.

I dag har vi byttet ut motorbåt med seilbåt, og gleder oss til nok en sesong på sjøen. Medlemskapet i Redningsselskapet har vi hatt i 15 år, og det kommer vi absolutt til å beholde videre.

Eirik Ahdell

Medlemskap RS: Fritid 18-fot medlem

Problem: Vi hadde ikke mer enn snudd baugen mot land før motoren stoppet helt. Vi fikk liv i den, kjørte noen meter, så døde den igjen. Denne gangen for godt. Ganske raskt begynte vi å drive utover, forbi staker og skjær.

Eiriks historie

Dette skjedde høsten 2019. Mine to kamerater og jeg hadde vært på jakt, været var fint og vi bestemte oss for å ta en ettermiddagstur ut for å prøve fiskelykken. Vi befant oss på Mjømma, en øy nord for Bergen, der min kamerat bor. Vel om bord i hans 24 fots store skjærgårdsjeep, satt vi kurs ut mot åpent hav.

Så fort vi kom ut av skjærgården, blåste det opp. Vinden ble kraftigere, bølgene større og motoren begynte å fuske, så vi valgte å snu og sette kursen mot land. Vi hadde ikke mer enn snudd baugen mot land før motoren stoppet helt. Vi fikk liv i den, kjørte noen meter, så døde den igjen. Denne gangen for godt. Ganske raskt begynte vi å drive utover, forbi noen staker og skjær som fort kunne blitt skumle hvis vi hadde truffet dem. Det var ingen andre båter i sikte. Jeg forstod at vi måtte ringe Redningsselskapet. Kameratene mine nølte da jeg sa det. De mente det ville være en nedtur å ringe etter hjelp, men innså raskt at det var det smarteste å gjøre.

Redningsskøyta i Bergen ble kontaktet, og det var en god følelse å snakke med profesjonelle folk som tok situasjonen seriøst og som raskt var på vei mot oss.

«Ganske raskt begynte vi å drive utover, forbi noen staker og skjær som fort kunne blitt skumle hvis vi hadde truffet dem.»
Eirik Ahdell

Vi hadde ikke mer enn snakket med redningsskøyta før vi fikk øye på en fiskebåt som kameraten min dro kjensel på. Det var en han kjente. Vi ringte ham opp, fikk svar og hjelp. Han ville slepe oss til land.

Mens vi satte sleper, ringte jeg tilbake til redningsskøyta for å si at de ikke trengte å komme, men de ville ha meg på linjen til de visste at vi var i trygghet. De snudde ikke, men kjørte mot oss, helt til jeg kunne bekrefte at vi hadde festet slepet og var trygt på vei inn til land.

For meg var det å vite at Redningsselskapet var der, en trygghet i seg selv. Jeg var aldri redd, nettopp fordi jeg visste at vi ville få hjelp. Profesjonaliteten de viste over telefon var også en betryggelse, og jeg følte virkelig at de brydde seg og var opptatt av vår sikkerhet. Det at de ikke snudde da jeg ringte dem tilbake, er et bevis på det.

Selv om jeg bare har en liten fritidsbåt, så betaler jeg gladelig mitt medlemskap i Redningsselskapet. Det er ikke sikkert at jeg vil komme til å trenge hjelp igjen, men kanskje sønnen min, kameraten min eller noen andre jeg er glad i får bruk for hjelp, så for meg er det viktig å bidra til felleskapet.