Redningsskøytene under andre verdenskrig

Da krigen kom til Norge, var en del av Redningsselskapets skøyter ute på kryss, mens andre var gått i opplag.

Av generalsekretær Hans Holter (1945)

Det var stor usikkerhet om hvordan redningstjenesten ville fungere videre. Takket være tillitsmennenes bestemte opptreden ble arbeidet fortsatt, men naturlig nok fikk mange av skøytene nye og uvanlige oppgaver. Noen av dem ble øyeblikkelig satt inn i evakueringstjenesten, og selskapet fikk mange bevis på hvor verdifull hjelpen var. Fire av våre største skøyter ble satt inn i marinetjenesten, men ble etter forhandlinger med den kommanderende admiralen frigitt igjen etter en tid. De fortsatte umiddelbart arbeidet med evakueringen og ble også benyttet som transportskip.

Da krigshandlingene i Norge var slutt, ga tyskerne beskjed om at de ville ha full rådighet over alt Redningsselskapets materiell. Vi lot da skøytene gå i opplag, men ikke på sine vanlige plasser. To av dem gikk for eksempel til Honningsvåg med flyktninger, som senere kom seg videre med skip over til Island. Skøytene ble deretter dirigert til Petsamo og gikk i foreløpig opplag der.

I juli måned kom det ny beskjed fra tyskerne om at redningsskøytene skulle settes inn i vanlig tjeneste. Tyskerne forlangte videre å få sine egne folk om bord til kontroll, men etter en del forhandlinger ble dette avverget. Forhandlingene førte også til at selskapet fikk beholde alle sine radiostasjoner intakte. Tyskerne krevde imidlertid å få kontrollere bruken av stasjonene, og det ble satt opp bestemte direktiver for hvor skøytene skulle patruljere.

Våre skøytmannskaper var i denne tiden oppe i mange slags vanskeligheter. Flere ganger oppsto det misforståelser fordi okkupasjonsmaktens folk langs kysten ikke forstod språket vårt. På en av skøytene ble hele besetningen arrestert og satt på Grini fordi de hadde lyttet på London. Også nordpå ble et par skøytmannskaper arrestert, likeså ved Egersund. De siste ble heldigvis satt fri.

Vanskelighetene økte gjennom krigsårene. Forbruket av olje ble sterkt innskrenket, og det ble innført en svært streng kontroll på alle kanter. Utenom krysningstjenesten fikk skøytene stadig vekk nye oppgaver, ettersom de ordinære trafikkmidlene var satt ut av spill. Minefeltene og minefaren satte til tider skøytene på den hardeste prøve. Fra ansvarsløse mennesker kom det også beskyldninger om at Redningsselskapet samarbeidet med fienden, og enkelte steder gikk det så langt som til formelle demonstrasjoner. Tyskerne på sin side beskyldte selskapet for å drive sabotasje og truet flere ganger med å overta skøytene selv. Man holdt ut med dette helt til høsten 1944, da det kom beskjed om at tyskerne ikke lenger hadde interesse av den ekstraordinære krysningstjenesten. Samtidig fikk selskapet ordre om å avlevere alle radiostasjoner. Kort tid etter kom det en skriftlig melding om at alle skøytene ville bli beslaglagt.

Til alt hell ga tyskerne etter for kravet om frigivelse, og skøytene ble igjen frie. To av våre skøyter, «Frithjof Wiese» og «Johan Bruusgaard», drog på egen hånd over til England. Den første i desember 1944, den siste, som hadde 16 mann om bord – alle ettersøkt av Gestapo – i februar 1945.

Redningsskøytenes innsats i krigsårene kan lettest oppsummeres slik:

• Reddet: 266 mennesker, 1 skip og 19 båter.
• Veiledet og assistert: 46 skip.
• Slept inn og assistert: 4 409 båter.
• Skøytene har i alt under krigsårene vært til nytte for 14 176 mennesker.