Dagen da havet slukte alt
I et frådende, iskaldt hav kjemper to unge fiskere for livet. Sjøsprøyten blander seg med snøen som føyker. En enslig bingefjøl er alt de har å klamre seg til. Resten av MS «Dyphav» ligger nå på havets bunn.
Tekst og foto: Arja Grimstad Ones
Tor-Andreas kaster et blikk mot hekken på sjarken. «Ligger hun ikke litt dypt?», spør han Anders. Vind og bølgesprøyt pisker guttene i ansiktet. Det fine været inne i Balsfjorden er for lengst borte. De passerer Rystraumen. Hvite bølgetopper presser baugen opp, i det MS «Dyphav» går med taktfaste motordunk i retning mottaket i Botnhamn. I lasterommet ligger torsken. Tor-Andreas Nilsen (25) og Anders Jacobsen (26) står på dekk og sløyer. Jo, garnhekken er definitivt blitt lavere. Det ser faktisk ut til at MS «Dyphav» tar inn vann. Vinden øker i styrke. Da de sjekket værmeldingen var det meldt 11 sekundmeter i vindstyrke, men kastene som treffer dem midt imot måler opp mot 30 meter i sekundet. Sjøen ruller tung. Tor-Andreas henter frem mobilen og slår farens nummer. Faren er selv fisker. Etter en kort rådslagning beslutter guttene seg for å snu. De skal søke ly mot det forrykende uværet lenger inne fjorden. Der skal de få ut vannet og avvente til stormen gir seg. Men så langt skal de aldri komme.
Bølgene slår mot skroget når «Dyphav» setter kursen tilbake mot Balsfjorden. De har ikke gått mange minuttene før den velkjente motorlyden plutselig dør, og sjarken mister momentum. Den 31-fot lange Sandøy-sjarken ruller i bølgene. Sjøen skyller inn over akterdekket.
«Mayday! Mayday!»
Et par minutter senere, da Tommy Nilsen forsøker å ringe opp sønnen igjen, er det ingen som svarer. Han prøver Anders sin mobil og sendes rett til mobilsvar. Den erfarne fiskeren ringer Kystradio Nord, som skyver all mistanke til side; Mayday-kall er mottatt fra fiskeskøyta «Dyphav», og de har gått ut med en mayday-relay melding til alle fartøy i området. Redningshelikopteret er også sendt ut. I dette været har de ingen tid å miste.
Det kjennes underlig stille uten motorduren. På kort tid vil hele hekken ligge under vann, tenker Tor-Andreas. Han griper VHFen. «Mayday! Mayday!» kaller han. «Dette er MS «Dyphav». Så oppgir han koordinatene, og kameratene drar på seg hver sin overlevelsesdrakt. Mer tid har de ikke, før de begge to ligger i vannet.
«Dyphav» reiser seg
Havet fråder i hvitt. Hvite bølgetopper danser og lager strimer i vindretningen. Sjørokken blander seg med snødrevet, og legger et gråhvitt teppe over havet. Tor-Andreas kjenner hvordan overlevelsesdrakten er altfor stor. I de knappe sekundene før de måtte gå fra bordet fikk han ikke hetten på ordentlig, og kaldt vann skyller ned i nakken. Han prøver å dra hetten over hodet, men det iskalde sjøvannet og de altfor lange ermene på drakten hemmer motorikken. Fingrene er helt numne av kulden. De rakk ikke løse ut livredningsflåten som er festet på styrhustaket, men den vil uansett løse seg ut når den havner i vannet. Kommer han seg opp i den, vil ikke den store overlevelsesdrakten lenger utgjøre et problem. Han vender seg mot Anders, og skvetter til av synet som møter ham: «Dyphav» reiser seg loddrett i sjøen. Baugen står rett til værs. Med hjertet i halsen ser han hvordan masten om få sekunder vil komme knusende ned i hodet på kameraten. «Anders, du må flytte deg!» roper Tor-Andreas over vinden som uler rundt dem. Anders rekker akkurat å ta noen svømmetak til siden før fiskeskøyta med mast og last, slukes av et svart, opprømt hav.
Minuttene tikker av gårde. Til å begynne med er motet og moralen på topp. De har kalt etter hjelp. De vet at det er mange som leter etter dem. Dette skal de klare. Til tross for Tor-Andreas sin drakt som tar inn vann. Til tross for at Anders sin drakt viser seg å ha liten til ingen oppdriftsevne. Til tross for at livredningsflåten ikke ser ut til å dukke opp fra dypet.
Med hjertet i halsen ser han hvordan masten om få sekunder vil komme knusende ned i hodet på kameraten. «Anders, du må flytte deg!» roper Tor-Andreas over vinden som uler rundt dem.
Bingefjølen
Det eneste brukbare som finner veien opp til havoverflaten er en enslig bingefjøl i tre. Da en av aluminiumsskilleveggene i garnbingen forsvant et par måneder tidligere, satte de inn en treplate som midlertidig nødløsning. Tor-Andreas priser seg lykkelig for at de aldri fikk erstattet den med en metallplate igjen. Anders griper trefjøla og avlaster slitne muskler.
Hvor lenge kan man egentlig overleve før hypotermien setter nådestøtet? Hvor lenge har de ligget der? I dette været er det få båter ute. De to unge mennene speider fortvilet utover. Langt vekke ser de et stort, hvitt fartøy. Kanskje er det Hurtigbåten. Men uansett vet de at det er noen som søker etter dem. Forgjeves prøver de å plystre for å påkalle oppmerksomhet, men lyden drukner i vinden. Like fort som den dukket opp, er den hvite båten borte. Mørket har begynt å falle på, og håpet de hadde om å bli funnet begynner å svinne i takt med lyset i skumringen. En annen tanke har dukket opp: De befinner seg midt i Rystraumen, en sjøstrekning kjent for en tidevannsstrøm som kan gå med en hastighet på opptil åtte knop. Selv om de har oppgitt koordinater vil strømmen gjøre søkearbeidet langt vanskeligere.
Sekunder blir til minutter, minutter til kvarter. Kulden er lammende. Tor-Andreas kjenner hvordan han gradvis mister mer og mer førlighet i kroppen. Han kjenner ikke lenger fingrene. Følelsen i armene er også borte. Han kjenner ingenting fra livet og ned. Det er som liv og bevegelighet sakte ebber ut. Det eneste han kjenner er hvor trøtt han er. Så usigelig trøtt. Med hodet på skakke lar han bølge etter bølge skyller over seg. Han svelger sjøvann. Søvnen er så forlokkende. Anders ser hvordan kameraten strever. Tor-Andreas er i ferd med å miste bevisstheten. Anders presser bingefjølen under ham i et forsøk på å løfte ham litt mer ut av vannet.
Det siste klarer minnet Tor-Andreas har fra hendelsesforløpet er en stor hvit og blå garnbåt som kommer mot dem. Den blå baugen som bryter seg gjennom stormen. Og snøfillene som virvler i luften. Etter det husker han bare små klipp.
«Skjongholm»
Kyrre Nilsen (27) legger siste blokka på båndet. Nærmere 400 tonn fisk ferdig hodekappet, sløyd, spylt og fryst. Torskefisket er intenst når det står på. Garnbåten «Skjongholm» har satt kursen sørover mot Haltenbanken, og mannskapet ser frem til etterlengtet hvile. Plutselig kommer Runar, Kyrres storebror, inn i fryserommet. «Alle må i styrhuset. Kjapt.» Beskjeden er kort, men tydelig. Kyrre aner at noe er ikke er som det skal.
I styrhuset forteller Runar at «Skjongholm» er ringt opp av Kystradio Nord. To unge fiskere har sendt nødmelding. De rakk akkurat å ta på seg overlevelsesdrakter før båten deres gikk ned. «Skjongholm» er nærmeste fartøy til der de to oppga at de befant seg. Kystradio Nord ber mannskapet om å sett i gang med søk.
Redningsskøyta rykker ut
Hjemme i Tromsø er Robin Johansen, frivillig båtfører og redningsmann på RS «Gideon», i full sving med middagen da telefonen ringer. Det er Kystradio Nord. Robin hører med en gang at det det er alvorlig: En båt har sunket og de to unge fiskerne har sendt ut et nødsignal. Ute blåser vinden stadig sterkere og det haster med å finne dem. Middagen får vente. 20 minutter senere er vaktlaget på plass, og redningsskøyta forlater basen.
Om bord i redningsskøyta sitter bestmann Neeve Donohue til rors. Robin navigerer. Til tross for uværet som herjer holder skøyta stø kurs mot Rystraumen. Josh Bayes og Lars Huurnink trekker på seg arbeidsdraktene og gjør klar utstyret. Deretter forbereder de seg alle på hvilke scenarioer som kan komme til å utspille seg. Alle båter i nærheten er bedt om å bistå i søket i tillegg til nødetatene. VHFen og nødnettet bryter stadig inn med oppdateringer på situasjonen. Inni skøyta er stemningen rolig. Utenfor pisker snø, sludd og sjøsprut på rutene og vindusviskerne har en stri jobb med å gi mannskapet klar sikt.
Kyrre går i vannet
Der! Babord side! Det er storebror Runar som spotter dem først. Kyrre Nilsen hever kikkerten til øynene: To små oransje skikkelser i et svært hav. Fra broen på Skjongholm ser han mannskapet på dekk fire ned en løkke i håp om mennene i havet kan gripe tak, og heise dem i sikkerhet. Men de to unge mennene er for medtatte, sterkt nedkjølte og tappet for muskelkraft. Skal dette gå bra må noen uti til dem, tenker Kyrre. Han drar på seg overlevelsesdrakta og klyver ned leideren. Havet nedenfor er mørkt og urolig, og kaster store bølger mot skrogsiden. Han slipper seg ned den siste halvmeteren. Der er han i vannet. Strømmen er sterk og trekker ham i motsatt retning. «Kast ned et tau!» roper han opp til faren. Med tauet i venstre hånd legger han i vei mot Tor-Andreas og Anders med kraftige svømmetak. Trykket fra havet gjør at drakten klemmer rundt kroppen. En slags vakuumfølelse. Som om naturen griper tak i ham.
De to fiskerne må være nesten på alder med ham selv. De er begge utslitte etter lang tid i et viltert hav, men Kyrre ser fort at den ene mannen er i særdeles dårlig forfatning. Han har ikke på seg hetten på overlevelsesdrakten, som stadig fylles av iskaldt hav. Mannen er sterkt nedkjølt og desorientert. Kameraten, Anders, er heldigvis bedre stilt. Anders legger løkken i enden av tauet rundt skulderen sin, og har akkurat nok krefter til å klare å svømme bort til leideren og klamre seg fast.
Kyrre legger høyrearmen rundt livet til Tor-Andreas. Husker taket fra sikkerhetskursene han har vært på, der alle ligger i en slags hesteskoformasjon for å hjelpe hverandre flyte, og for å holde sammen. Han legger seg på ryggen og prøver å holde Tor-Andreas oppå seg så godt det lar seg gjøre. I venstre hånd holder han tauet fra «Skjongholm». Nå firer mannskapet også ned en livbøye gjennom luken. Han trer livbøyen over skulderen sin. Sammen driver de i vannet.
«Nei. Du skal ikke dø.»
Noe av det Kyrre husker best er all støyen som omringer dem. Lydbildet er øredøvende og kaotisk. En kakofoni av motorkraft og naturens krefter. Det bruser i hav og uler i vind. Motoren som brummer. Gang på gang blir de to kastet mot stålskroget av frådende vannmasser. Kyrre prøver å skjerme Tor-Andreas så godt det lar seg gjøre fra slagene mot skroget og kaoset rundt dem. Prøver å trøste. Han vet ikke hvor mye Tor-Andreas får med seg. Blikket er tomt, stirrende og uttrykksløst. Mannen i armene hans svever inn og ut av bevissthet. Han er helt i grenseland for hva et menneske kan tåle. Men så lener Tor-Andreas seg bakover og ser inn i Kyrres øyne. Han åpner munnen: «Skal jeg dø nå?». «Nei.» svarer Kyrre resolutt. Stemmen høres bestemt og selvsikker ut. Mer selvsikker enn han føler seg. «Nei. Du skal ikke dø. Du har bare vært uheldig. Nå skal vi inn i varmen.»
Plutselig merker Kyrre at broren har startet motoren. Det vibrerer i havskorpa da store propeller settes i revers. Den store båten bakker og drar dem gjennom bølgene. Kyrre tviholder på tauet i den ene hånda og Tor-Andreas i den andre. Havet river og sliter i dem. Kyrre kjenner hvordan Tor-Andreas holder på å gli ut av taket hans. Jeg må ikke miste ham! Takknemlig for det gummierte grepet i hanskene, kniper han fingrene sammen rundt en liten flik av drakten til Tor-Andreas. Så konsentrerer han seg om bølgene. Da timingen er rett slipper han, bedrer grepet og trekker Tor-Andreas til seg igjen.
Han åpner munnen: «Skal jeg dø nå?». «Nei.» svarer Kyrre resolutt. Stemmen høres bestemt og selvsikker ut. Mer selvsikker enn han føler seg. «Nei. Du skal ikke dø. Du har bare vært uheldig. Nå skal vi inn i varmen.»
RS «Gideon»
Da redningsskøyta ankommer oppdager de ikke to, men tre personer i vannet. Ved siden av ruver fiskebåten «Skjongholm». Det blir fort klart at de ikke kan legge seg for nærme. De tre i vannet kan bli klemt mellom redningsskøyta og fiskebåten. De blir nødt til å holde trygg avstand og dra de tre havaristene til seg.
Robin og mannskapet får overført tauet fra «Skjongholm». Anders hentes opp først. Han er sliten og kald, men han er tørr, og krabber raskt ned i hypotermiposen som venter ham i forpiggen. Tor-Andreas er det verre med. Han er ikke i stand til å hjelpe seg selv. Mannskapet vet at en nedkjølt pasient må hentes opp med omhu. Først forsøker de redningsgrinda. Når grinda rulles ut, ligger den parallelt langs med skrogsiden. Får de ham inn i grinda kan de bruke grinda til å rulle ham opp, langs skrogsiden og i sikkerhet på dekk. Det er nytteløst. Tor-Andreas er så alvorlig nedkjølt at han har gått i sjokk. Han fekter med armene og vil ikke ha hjelp. I tillegg veier han og redningsdrakten full av vann bortimot 200 kilo. De er nødt til å få ham opp på annet vis.
Den lille redningsskøyta danser i bølgene. Skal de få ham om bord er de nødt til å dra ham opp. Det er ikke uten risiko å lene seg over bord. Et feiltrinn er nok til å miste balansen og havne i vannet. På det tredje forsøket får Lars, Josh, Neeve og Kyrre dratt Tor-Andreas halvveis opp på dekk, akkurat nok til å raskt få skåret opp den blytunge drakten, og dratt Tor-Andreas ut og i sikkerhet.
Hjertestarter klar
Mannskapet kjenner en lettelse over å ha fått alle om bord, men faren er ikke over. Spesielt ikke for Tor-Andreas. Han er sterkt hypoterm, og det nedkjølte blodet kan det i verste fall utløse hjertestans. Tor-Andreas kjemper imot da de forsøker å ta av ham de klissvåte klærne, men sammen får de frigjort brystkassen, i tilfelle de blir nødt til å bruke hjertestarter. Tor-Andreas kjemper da de legger ham i ryggleie. Han kjenner trykket i brystet. Følelsen av å ikke få puste. Men han klarer ikke å si det. Da han får satt seg halvveis opp fosser sjøvannet ut av lungene hans.
Det ekstreme været presser beredskapen til det ytterste. Været er så dårlig at redningshelikopteret er nødt til å snu. En overføring fra skøyta til helikopteret er for risikabelt. Men den ene pasienten er svært dårlig, og Robin vil nødig frakte dem hele veien tilbake til Tromsø i redningsskøyta. Dønningene er store og slår opp i baugen. Og i bakhodet lurer frykten for en eventuell hjertestans. Det blir klart at de kan bringe Tor-Andreas, Anders og Kyrre til en gammel steinbrygge i nærheten. Blålysene fra brannbilen lyser opp kveldshimmelen slik at de skal finne frem. Et signal om riktig lei. Robin bakker opp mot bryggen. Ambulansepersonell og politi løper ut i vannet. Anders og Tor-Andreas blir løftet over på bårer og inn i ambulansen, før de forsvinner i retning Universitetssykehuset Nord-Norge.
Kroppstemperatur på 25 grader
Da RS «Gideon» en time senere vender tilbake mot Tromsø, ligger havet speilblankt foran dem. Vinden har stilnet. Den fineste vinternatten åpenbarer seg. I sterk kontrast til kreftene som viste seg en liten time tidligere. Alle er slitne. De kjører i stillhet og lar kveldens inntrykk synke inn. Kyrre blir kjørt ut til «Skjongholm» igjen, før Neeve, Josh, Lars og Robin setter kursen mot basen. På UNN ligger Tor-Andreas og Anders. Etter én og en halv time i iskaldt hav ble Tor-Andreas sin kroppstemperatur målt til 25 grader. I sykehussengen på intensiven kjenner han fortsatt ikke følelse i beina. Legene sier han har vært heldig: Det var på nippet. En halvtime lenger i vannet hadde han nok ikke ligget der han ligger.
Epilog
Robin Johansen tenker seg om, «Følelsen du sitter igjen med… Følelsen av å ha reddet et liv…ja, hvordan skal den beskrives? Jeg vet ikke helt. Det må oppleves.» Så legger han til: «Det er en fin følelse. Og spesielt å kunne dele den med resten av vaktlaget.». Og det er vel derfor de gjør det; alle de frivillige som bruker flerfoldige timer på å sørge for at andre skal være trygge når de ferdes på sjøen. Robin trekker frem det gode samarbeidet, både mannskapet seg imellom, og mellom skøyta og de andre nødetatene, som avgjørende for at det endte godt. Også innsatsen til Kyrre Nilsen på fiskebåten «Skjongholm» selvfølgelig.
Kyrre er også klar på at den lykkelige slutten ikke kan tilskrives én person alene. Og han vil ikke høre snakk om at han er en helt. «Jeg gjorde bare det jeg følte var riktig.» I tillegg til å berømme jobben til det frivillige redningsmannskapet på RS «Gideon», vil han trekke frem Anders. Anders ble også reddet, men om han ikke hadde vært der og holdt Tor-Andreas ved bevissthet ved å snakke til ham hypotermien tok grep om kameraten; om han ikke hadde presset bingefjølen under barndomsvennen i et forsøk på å holde vannet unna ansikt og svelg, ja da er det ikke sikkert de andres innsats hadde hatt noen betydning for Tor-Andreas.
Likevel er det ikke slik at hendelsen ikke har gått inn på Kyrre. Da mødrene til Anders og Tor-Andreas sendte ham melding og takket for at han hadde bidratt til å redde sønnene deres, snek emosjonene seg på. «Jeg kom til å se for meg min egen mor. Som har mann og to sønner på havet. Da ble det nært.». Han ser jo at han har vært med på å utgjøre en forskjell «Den stolen rundt bordet som nå ikke står tom…»
Selv er Tor-Andreas Nilsen og Anders Jacobsen lykkelige for at det endte godt. De retter en stor takk til alle som bidro og ble deres redning. Etter en natt på intensivavdelingen og gradvis oppvarming av kroppen får Tor-Andreas tilbake førligheten i kroppen. Begge guttene blir på sykehuset et par dager ekstra. Da en sykepleier kommer inn på rommet må hun le: På smart-TVen på veggen har guttene koblet opp Finn.no. Nå leter de etter en ny fiskebåt. Begge er fast bestemt på å komme seg ut på havet igjen. Tor-Andreas forlot tross alt en karriere som forretningsutvikler i Barcelona og Dublin, da han bestemte seg for å følge i familiens fotspor og bli fisker på heltid. Og kanskje er det forretningsutvikleren og analytikeren i ham som nå viser seg. Han smiler lurt, «Sannsynligheten for at en slik ulykke skjer en gang til: Den er jo minimal!».
Tor-Andreas og Anders ble reddet mye takket være en redningsskøyte i nærheten. Som giver er du avgjørende for at hjelpen når frem. Takk for at du er med oss.
Gjensynsgleden var stor!
To år etter den dramatiske dagen da Kyrre Nilsen bidro til å redde Anders Jacobsens liv, møttes de to fiskerne igjen. En ydmyk Kyrre Nilsen (30) mottok 02.11.22 Redningsselskapets diplom for redningsdåd for sin snarrådighet, handlekraft og sitt mot, av regionleder Kristine Lind-Olsen.
Din støtte redder liv.
Kontonummer: 5005.26.50000