Alene til havs med død motor og hjertekramper

På det åpne havet utenfor Stavanger raser stormen. Det som hadde vært en fin marsdag, er forvandlet til et vått og iskaldt inferno. Fire-fem meter høye bølger, voldsomme vindkast. På S/Y «Astrid», en 31 fot stor seilbåt, er forseilet revet i stykker, storseilet er umulig å bruke – og motoren har stanset.

Jan Øystein Fjeldstad er en erfaren seiler, men nå er han alene om bord i en båt som ikke lystrer roret, en båt som tar inn vann, en båt som ruller viljeløst i bølgene.

– Jeg var helt sikker på at båten ville gå ned. Baugen var mer under vann enn over. Det var helt jævlig.

Jan Øystein Fjeldstad

I strabasene med å få orden på seilene er Jan slått over ende på dekk, bare linen han har festet rundt livet har hindret ham fra å falle i sjøen. Mørbanket kjenner han dessuten kraftige smerter i brystet. 57-åringen har tidligere opplevd både hjerteinfarkt og hjerneslag, nå kjenner han på frykten for et nytt anfall, «dette går dårlig».

Men det hadde jo begynt så bra. I Leirvik på Stord hadde han hentet den nye båten. Som var en eldre båt, men som Jan hadde fått overta uten kostnader fordi eieren gjerne ville støtte fredsprosjektet Jan jobber med, «Peace for Europa». Etter en overnatting på Karmøy er planen å styre mot Skudeneshavn. Men været er fint, så fint at Jan kan sitte i bar overkropp og i 8 knops fart nyte ferden videre mot Stavanger.

I løpet av et par timer endrer været seg totalt. Og så stanser motoren, Jan mener den tar inn falsk luft. Han forsøker å bruke genoaen (stort forseil), det går dårlig. Han prøver å heise storseilet, men vinden er blitt for sterk, han må ta det ned igjen. Så revner forseilet. Han ringer kona Astrid, de er enige om at hjelp må tilkalles. Men VHFen virker ikke, og det er bare så vidt han har signal på mobilen.  Heldigvis får han ringt Kystradioen Sør. Der kan de beregne hans posisjon, og de kopler ham videre til Redningsselskapet.

Jan driver rundt

I ettertid har han anslått at seilbåten driver rundt i tre timer. I mørket. Båten tar inn vann, det dekker gulvet. Han forsøker å pumpe, men smertene i kroppen gjør det vanskelig. Han er sikker på at båten vil gå ned, han tror et nytt hjerteinfarkt er i gang. Han ligger i cockpiten, tenker ikke lenger klart. Han har redningsvest og flytedrakt, men er bløt og kald. Veldig kald, skal det vise seg.

– Jeg følte at det tok en evighet før redningsskøyta kom, forteller Jan.  Men om bord på RS 159 «Elias» reageres det umiddelbart da alarmen går. Et pågående oppdrag blir satt på vent, kursen settes mot Jan og S/Y «Astrid». Situasjonens alvor går raskt opp for mannskapet, og allerede mens redningsskøyta er underveis, blir redningshelikopter rekvirert. Men det svake mobilnettet her ute på havet gjør det vanskelig å orientere seg. Bare i korte perioder får redningsskøyta kontakt med havaristen

Fra baugen på «Elias» får matros Dag Andersen etter hvert visuell kontakt med Jan. Men selv med både skøyte og helikopter til stede, er situasjonen vanskelig. Høye bølger og vind, i kombinasjon med mast og utstyr på dekk, gjør redningen vanskelig. Tre ganger forsøker det moderne SAR Queen-helikopteret å fire en redningsmann ned til Jan, tre ganger må det gi opp.

Å manøvrere en skøyte inntil en båt uten styring er komplisert og farlig. Men ved å gjøre noe så uvanlig som å telle bølger kan risikoen reduseres. – Vi fant ut at det for hver tolvte eller fjortende bølge var et noe roligere «vindu», forteller Elias’ skipsfører Mads Nesvik.  Ved å synkronisere de to båtene, altså å være på samme bølge, får matros Dag hoppet over på dekket på seilbåten.

– Vi vurderte det som trygt å handle i dette vinduet. Vi er jo opplært til hele tiden å vurdere risiko, og dette gikk fint. Når det er fare for liv, som det jo var her, tar man kanskje noe mer risiko, men jeg har i ettertid ikke tenkt at jeg ikke burde ha hoppet, sier Dag Andersen, han er selv en erfaren seiler. «Elias» styrer varsomt baugen inn mot siden på seilbåten, Dag lander mellom masten og det ødelagte forseilet. Han får ryddet seil og på dekk og har dessuten med seg en line. Dermed kan «Elias» ta seilbåten på slep.   Redningsselskapets to-sidige formål er i ferd med å oppfylles denne kvelden: Mannskapene skal «redde liv», deretter «berge verdier». Nå skjer begge deler.

Men Jan er ikke reddet. Ikke ennå.

«Du er jo helt hvit i fjeset», minnes Jan at Dag utbrøt da han kom om bord. Det var ingen overdrivelse, tilstanden var dårlig. Men Dag, som i likhet med andre RS-mannskaper er utdannet som akutthjelper, kan fastslå at tilstanden også er stabil. Jan får beskjed om at hvis han blir dårligere, er det bare én ting å gjøre; å hoppe i sjøen – og derfra bli plukket opp av helikopteret.

– Akkurat det fristet svært lite, smiler Jan i dag.

Isteden blir Jan nå plaget med spørsmål. Han er utslitt, holder på å sovne, men Dag holder ham våken ved å snakke. Imens styrer «Elias» inn mot roligere farvann der redningshelikopteret kan overta Jan. Da redningsmannen endelig kan fire seg ned og hente Jan, får Jan blackout. Men han husker vagt at han raskt behandles med varmeposer og at kyndige hender klipper av ham klærne. På Sola lufthavn venter en ambulanse, ferden går til sykehus.

Noe hjerteinfarkt har han ikke.

. Men kroppstemperaturen hans måles til stusslige 32 grader. Han er sterkt nedkjølt, diverse organer sliter, han har vondt overalt. Men en varm seng, god pleie og medisiner får ham raskt på beina igjen. Etter en natt på sykehuset er det retur til båten som er slept til kai utenfor Stavanger. Nå venter også noen gode opplevelser.

–  Det gjorde inntrykk, jeg griner nesten… Mannskapet på redningsskøyta ringte meg og hørte hvordan det sto til. Og da jeg kom til båten, så jeg at de hadde tatt vare på alt jeg hadde der, de hadde fikset ting. Ved båten kom det også en person fra redningshelikopteret og hilste på meg, det var jo helt merkelig! Og en kar jeg traff på bussen ut til båten, han hjalp meg både med å finne fram, med å få fikset motoren, med mye som måtte ordnes, dette var jo i påsken, forteller Jan – og vil gjerne at hjelperen Ove Johan Harestad skal navngis.

Fra redningssentralen fikk Jan rådet om å komme seg ut på vannet igjen raskt, han burde ikke la frykten sette seg. Rådet ble fulgt, straks tok han fatt på den lange hjemveien til havna i Son. For å gjøre en lang historie – og lang reise – kort: Den ble ikke helt problemfri. Motoren fortsatte å krangle, motvind var det dessuten.

Jan skal uansett fortsette livet på sjøen. Nå altså noen erfaringer rikere.

– Jeg er vel ikke gjennom dette ennå, det var en tøff opplevelse. Og kona hadde det forferdelig, hun var hjemme på Lillehammer, hun fikk ikke beskjed om at det gikk bra før dagen etter. Og min gamle far på over 80…

Sikkerhet

Jan er enda mer opptatt av sikkerhet enn før:

– Hvis du skal ferdes på sjøen, bør det være obligatorisk å være RS-medlem. Det burde jo ikke være mulig å registrere en båt uten et medlemskap! Og uvettig opptreden, enten det gjelder vestbruk, barn, hunder, listen er lang, det bør bøtelegges mye hardere. Jeg ser mange opptredener som ergrer meg, det er visst mer viktig med musikkanlegg enn med sikkerhet. Men vi har ingen å miste!