Jeg ville ikke snakke om at jeg var i livsfare

Gjenstander farer ut av båten og blir knust mot skjæret. Samtidig klamrer seiler Eric Wilting seg til blods langs rekkverkets stålwire for å unngå samme skjebne.  

Eric Wilting er på vei fra Sverige og hjem til Langesund i sin 20 fots seilbåt «Duppeliten». I 14-tida begynner den tidlige augustvinden å piske opp sjøen utenfor Larvik og Sandefjord med en liten kuling. Eric skuer utover sjøen fra dekk. Han ser at sjøen øker på og bestemmer seg derfor for å snu ved Larvik. Han vil seile inn bak Tvistein fyr og de små øyene, der farvannet ikke er like viltert. Den avgjørelsen skulle han komme til å angre på. 

For hver bølge de møter, føler Eric at sjøen tar over styringen. Eric har ikke tid til å gå akter for å starte motoren, og brått oppdager han at båten er omringet av skjær. Sjøen skummer hvitt over det ene. Rundt 30 meter fra ett av skjærene innser Eric hva som vil skje. Tiden er altfor knapp til å finne ankerfeste. «Dette kommer til å gå galt» tenker han. Deretter går alt fort. En bølge kaster Duppeliten inn i et skjær og 180 grader rundt. Løse gjenstander farer veggimellom i «cockpiten» og over bord. Mobiltelefonen knuser mot skjæret utenfor. For ikke å følge etter, klamrer Eric seg til rekkevaieren så hardt at han begynner å blø, mens bølgene kaster seilbåten fram og tilbake på skjæret.

Oppdraget er kategorisert som et søk- og redningsoppdrag, såkalt SAR. De høyeste bølgene er nå tre og en halv meter. «Stormbull» og mannskapet setter full fart ut, vel vitende om at helse og kanskje liv står på spill for menneskene der ute.  

Ute på skjæret… 

…er Eric full av adrenalin. Han observerer at han er våt, men klarer ikke kjenne det. Noen steder krabber han, fordi det er for mørkt, glatt og ulendt til å gå. Mobiltelefonen er knust og han får ikke varslet noen. Heldigvis er han ikke alvorlig skadet. Adrenalinet i årene sørger for at han ikke kjenner smerte noe sted, og i nødsituasjoner er han av typen som holder hodet kaldt. Han er fokusert og klinkende edru. Han vil løsne nødbåten sin og forsøke å padle over til Tvistein fyr. Kanskje er han heldig og finner sendeutstyr om han får brutt seg inn i fyret. Om ikke annet, vil han kunne skaffe le for natten der. Problemet er at årene er borte og nødbåten av solid plast er tung. 

 Redningen kommer 

Styrmann Jan Olaf står i kikkerten og holder utkikk mot skjærene rundt Tvistein fyr mens de nærmer seg. Han ser én mann og båten når de nærmer seg. Hvor er eventuelt de andre? Mannskapet vet ennå ikke om det er flere som trenger hjelp.  

20 minutter etter at Stormbull satte kurs fra kai, er redningsmannskapet framme. Eric er så fokusert på å få sjøsatt nødbåten sin, at han ikke har sett hjelpen som er kommet. Mannskapet bestemmer seg for å gå inn fra lesiden av skjæret, og bruker ekkoloddet for å unngå at redningsskøyta grunnstøter i det krevende farvannet. Med ett får de hastverk.  

– Sjøen skyller over ham så han går på hodet i vannet og blir liggende på skjæret, forteller Jan Olaf.  

Han gir skipsfører beskjed om at de må komme seg fortest mulig inn. Lars Petter manøvrer skøyta, og Regin går i land. Imens har Eric oppdaget hjelpen underveis. Han kjenner en stor lettelse. Jan Olaf gir tegn til at han skal holde seg i ro der han er.  

Regin registrerer raskt at det kuperte skjæret er glatt som is. Han tar seg bort til Eric rundt 60 meter bort på skjæret og tar et godt tak i ham. Men mannskapet kan fortsatt ikke slå seg til ro. Hvor mange var om bord i seilbåten? Er det noen som må reddes i sjøen? Heldigvis er det bare Eric. Stormbull melder i fra til Kystradioen at situasjonen er under kontroll.  

– Uten årer og med vind, kunne han driftet forbi Tvistein og havnet ute på åpent hav igjen. Så det var kanskje like greit at vi kom før han fikk iverksatt planene om å komme seg over til fyret, kommenterer Jan Olaf.  

Han har hatt mye flaks i uflaks 

Kald og småhutrende kommer en klissvåt Eric seg trygt om bord på «Stormbull». Den ene sandalen hans har sjøen tatt. Redningsvesten har løst seg ut, men som alltid har han beholdt roen. Han vet at det ikke er noen vits i å redde båten. Trolig ville den sunket, om de trakk den av skjæret. Eric får varme tepper rundt seg og snakker hele veien, forteller dem hva planen hans hadde vært og hva som skjedde. Om hvordan han mistet kontrollen og ble kastet ufrivillig i land. Mannskapet forstår at de lytter til en mann som er vant med havet. Han ringer kona og forteller at han har hatt et «uhell», mens han blir fraktet til land i Langesund der nødetatene tar ham imot. 

– Vi sa til ham at han hadde hatt mye flaks i uflaks. Å bli kastet på land fra en seilbåt slik… Mye kunne gått ille, konstaterer Jan Olaf. 

«Duppeliten», en sloperigget Sunwind 20 endte sin siste seilas i fjæresteinene ved Tvistein fyr..

Fortalte ikke kona alt 

Det har gått noen uker. Eric har sitt andre besøk ved «Stormbulls» stasjon i Stavern, hos mannskapet som reddet ham. De håndhilser. Seilbåten er vraket og hendelsen der ute 3. august satte punktum for Erics båtsesong. Heldigvis var båten forsikret. 

– Jeg kommer nok til å tenke litt på det første gang jeg skal ut i båt igjen, vedkjenner han bak skjegget, capsen og de mørksotede brillene sine, sittende i en lenestol inni stasjonsbua ved kai.  

Hans eget ordelag er sindig. Da han kom hjem den kvelden, skyndte han seg å gjemme den ene sandalen så kona ikke skulle oppdage at han manglet den andre, og forstå hva slags strabaser han hadde vært gjennom. Han innrømmer det litt motvillig til slutt. 

– Jeg har prøvd å underdramatisere det. Ville ikke lage noen kjempehistorie. Jeg tenkte det ville ødelegge muligheter framover, sier han mens et lite smil kommer til syne inni skjegget.  

Håpet er at kona fortsatt vil være positiv når han får lyst til å legge ut på små seilas alene.  

– En kan jo fort få litt motstand til flere seilturer hvis en snakker om at en var i livsfare. Så jeg prøvde å underdrive det og sa bare at jeg hadde hatt et uhell. Ellers ville det vært samtaleemne hele den kvelden.  

Smertene i kneet har gitt seg nå, først 5-6 uker etterpå. Ute på skjæret oppdaget han ikke en gang at han slo det. Men følelsen da hjelpen kom, husker han godt. 

– Jeg kjente lettelsen da de kom. Det gir en veldig trygghet å være omgitt av personer som er trent i redning. De var profesjonelle og spurte meg flere ganger om jeg var skadet. 

Utpå igjen skal han. Neste gang blir det en litt større seilbåt med stasjonær motor som kan startes raskt i kritiske situasjoner. Mobilen skal han heretter alltid ha rundt halsen, i stedet for liggende løst i «cockpit». Medlem i Redningsselskapet vil han fortsette å være. Og vesten, den skal selvsagt fortsatt være hans følgesvenn. 

Tekst og foto: Linn Huynh Mathisen