«Odd Fellow» ble redningen

BRENNMANETENE ER OVERALT. I øynene, på hendene, i munnen. Men Pål Sørvoll kjenner ikke smerten. Adrenalin og kuldesmerter overskygger alt annet. Manetene gir ham tvert imot en idé:

­– Kan de spises?

I seks timer har han ligget i åpent hav. Tørsten er ekstrem. Og disse manetene består kanskje av ferskvann?

Åtte timer tidligere, klokken halv ni om morgenen den 20. juni 2004, er manet-spising det siste han tenker på. Pål Sørvoll, advokat og trebarnspappa, legger ut fra Vallø ved Tønsberg for å teste den nye båten sin. 23 fot med sommermoro, godt utstyrt med personlig nødpeilesender, kartplotter, redningsvest og kjeledress. Han setter kursen rett mot svenskekysten.

Så skjer det. Han kommer over en rolig dønning og ser tre tømmerstokker som flyter dypt i vannet foran seg. Han rekker bare å ta hånden på gassen før det smeller.

Hardt.

– Dette blir dyrt, er det første han tenker. Så ser han vannet. Ikke en sakte sildring nederst i bunnen. En hel foss, kraftig som en brannslange. Han er tolv kilometer fra land. Og under ham ligger bare tre hundre meter med hav.

– Nå finner de meg! Endelig er det over, tenker Pål. Han tar feil, igjen. Ingen ser ham.

PÅL SØRVOLL

Omtrent samtidig, ikke langt unna, er en annen Pål også ute på sjøen. Skipper Pål Bustgaard i Redningsselskapet finner en ung gutt død i vannet denne formiddagen. Motorbåten hans har kjørt rett i fjellveggen. Da de finner ham, er det ingenting de kan gjøre. Bustgaard setter nedslått kursen mot land. Det er så altfor mange de ikke kan gjøre noe for. Han vet ennå ikke at de allerede samme ettermiddag skal redde et liv som nesten alle har gitt opp.

Villedende signaler
Ute på havet har Pål bare sekunder på å forberede forliset.

– Inn i kjeledressen, på med redningsvesten, opp med lokket på nødpeilesenderen, tenker han. Fleecejakken er allerede på, og skal vise seg viktig for å holde varmen. Sekunder senere har han trukket ut splinten på senderen og trykket på knappen som skal gi beskjed om hvor han er i havsnød.

– Maks to timer før de er her, anslår han inne i seg. Og så synker båten.

Han blir liggende på ryggen og duppe, omgitt av vrakrester. Lik en hund som verner om et verdifullt kjøttbein, holder han nødpeilesenderen trygt i munnen. Han har snørt kjeledressen tett igjen ved armer og bein, så lenge han ligger stille gir dressen en viss våtdraktseffekt. En time senere overdøver kulden likevel alle følelser og tanker. Men nå må jo letingen være godt i gang? Det er den ikke. Ved Hovedredningssentralen i Nord-Norge har man mottatt signalet, men ifølge satellittene befinner Pål seg i nærheten av Grønland. Og uansett er rundt 99 prosent av alle slike signaler bare falsk alarm. For sikkerhets skyld tar de likevel en telefon til foreldrene til Pål.

– På Grønland, nei. Pål er i Tønsberg, han, sier de. Og en stund slår alle seg til ro med det.

Imens begynner Pål å få kramper. Men nå ser han en redning i horisonten. Danskebåten. Den begynner som en legokloss i horisonten, snart tårner den seg over ham. Iført kjeledress med knallgul hette og gul vest, må han da være synlig? Selv kan han se ansiktene til folk om bord som tusler rundt med taxfreeposene sine. Han kan se teksten på posene. Vinglassene til dem som sitter på restauranten. Hendene på rekken til folk på dekk som lener seg utover og betrakter sjøen.

– Nå finner de meg! Endelig er det over, tenker Pål. Han tar feil, igjen. Ingen ser ham.

Det begynner å nærme seg to og en halv time siden forliset. Vannet holder 15 grader. En voksen mann klarer seg omtrent to timer i så kaldt vann. Alt utover det, er en bonus. Nå sprer krampene seg fra lår og legger til armer, rygg, mage. Senere skal Pål huske det som en kniv som vris rundt i mageregionen. Han orker ikke lenger å holde senderen i munnen. Først da skjønner han det: Det er ikke sikkert at dette går bra. Det kan hende at han skal dø her ute. Alene.

En liten stund tillater han seg å tenke på familien hjemme. På kona, på ungene. Den yngste er bare syv måneder.

­– Dør jeg nå, så kommer han ikke til å huske meg i det hele tatt.

Tanken sniker seg frem, men Pål dytter den resolutt tilbake. Å sørge allerede nå, vil være å gi opp. Det eneste han kan gjøre, er å gjemme klokken langt inne i kjeledressen. Han klarer ikke å se på nedtellingen mot slutten.

Et nytt gir
Men på land begynner det endelig å skje noe. Signalet fra senderen har flyttet seg fra Grønland til sjøen utenfor Koster. Foreldrene til Pål har ringt til Påls kone Elisabeth, som bekrefter at han er på båttur i området. Likevel er det ikke skjedd noe annet enn at store båter i området er blitt bedt om å holde utkikk. Først tre timer etter forliset kommer beskjeden som endret alt.

Elisabeth har på oppfordring rotet frem den tomme boksen til nødpeilesenderen fra et skap. Hos det svenske redningsselskapet trekker de pusten. Senderen er av de få som det skal svært mye til å slå på ved en feil. Dette er alvor. Minutter senere er to redningshelikoptre i luften.

Bølgene bryter over ham
På en øy utenfor Nesna er foreldrene til Pål fortsatt på hytta.

– Vi må bort. Hjem. Jeg orker ikke å være så langt unna, sier moren. På et blunk, med klumpen i halsen, har de trukket inn båten, pakket i en fart. Ringt en ferge, forklart situasjonen, fått forandret alle rutetider og kommet seg inn til land. Klokken halv syv kjører de sørover. Sønnen har ligget over fire timer i vannet. Foreldrene har allerede begynt å sørge.

Men Pål lever. Så vidt. Bølgene er blitt større. De bryter over ham, sprøyter hvitt skum på ham, skjuler den signalgule hetten. Men han skimter noen holmer et par kilometer unna. Kan han kave seg dit, ved hjelp av strømmen?

Helikopter! -Én prosent sjanse.
Én eneste prosents sjanse for å klare det og overleve, anslår han inne i hodet. Så hører han den klaprende lyden av helikoptre. Han veiver og vifter. Det store militærhelikopteret passerer 100 meter over ham, fem ganger. Et lite Polis-helikopter henger rett i nærheten. Pål roper med sjøvann i munnen, forbanner mannskapet som ikke ser ham. Det hjelper ikke. En halvtime senere flyr helikoptrene videre.

Ved Redningsselskapets stasjon på Skjærhalden på Hvaler har Pål Bustgaard akkurat satt seg ned for å spise middag med mannskapet. Stemningen er nedslått etter funnet av den døde unggutten. Så ringer telefonen. En ny savnetmelding, i svensk farvann denne gangen. Med tallerkener i hendene løper mennene tilbake om bord. Idet Bustgaard får posisjonen for det første nødsignalet, skjønner han at det er liten sjanse for at Pål fortsatt lever. Det er snart fem timer siden signalet. Etter det har senderen av en eller annen grunn vært taus. Bustgaard har aldri funnet noen flytende i åpen sjø — i live.

Pål Sørvoll ser dem når de kommer. Redningsskøyta har kursen rett mot ham.

Endelig, tenker han. De er så nær at han kan se ansiktene tydelig. Men så, når han puster ut og vet helt, helt sikkert at de har sett ham, dreier redningsbåten av.

Om bord tar Bustgaard en krapp sving for å unngå noen grunner. En snau halvtime senere er de der båten sank. I et kreativt øyeblikk slenger Bustgaard over bord en line med en redningsbøye og en gammel kasserolle for å fange retningen på vind og strøm. Etter ti minutter tror de at de vet hvilken retning Pål har drevet i.

– Vi forsøker på 52 grader, kommanderer Bustgaard mannskapet. De setter fart. Og inne i seg forbereder alle seg på å finne en ny død kropp. Femogtyve minutter senere ser de ham. Et gult hode, øverst på en bølgetopp. De tror han er død. Bustgaard får tak i det som ser ut som en livløs kropp. Den er som gele. Han drar den opp av vannet og så kommer sjokket. Det føles som han får strøm i seg. Det er liv! Bustgaard kan ikke fatte at mannen ennå lever. Spørsmålene kommer på instinkt.

«Hadde du flere med deg i båten?», «Er det du som har løst ut nødpeilesendere her ute?».

«Ja», kan mannen bekrefte.

Frisk: Pål måtte sykemeldes i lang tid etter dramaet på sjøen. I dag er han frisk igjen.

– Jeg husker alt, sier Pål Sørvoll.

Det befriende synet av helikopteret som kommer over dem og firer ned båren. Legen som bare ser på ham og sier han skal rett til sykehuset. Og så blikket til redningsmannen i det Sørvoll gir ham tommelen på vei opp. Det er da det sprekker for kaptein Bustgaard. Det er minnene om den døde gutten de fant tidligere på dagen. I fire timer har han trodd de skulle finne et lik til. Det hadde blitt en forferdelig dag på jobben. Og så er mannen i live. Ikke 0-2, men 1-1, mot alle odds.

Bustgaard kan aldri huske at han har grått på jobb før. Nå begynner tårene å trille. –Det var så sterkt å oppleve død og liv på en dag. Jeg syns så synd på familien som mistet sønnen sin. Og så ble jeg fryktelig glad for at vi reddet Pål, så han kunne dra hjem til sine barn, forteller Butsgaard.

–Mulig organsvikt, advarer legen. Så sier han at Pål bør sove, slappe av, samle krefter. De gir ham morfin og sovepiller nok til å slå ham ut i timevis. Men Pål lukker ikke et øye. Adrenalinet pumper for sterkt.

I ettertid må han sykmeldes i månedsvis. Det tar elleve måneder før han kan sove uten hjelp av medikamenter. I et halvt år kjenner han havets krefter i kroppen hver eneste gang han lukker øynene. Når barna setter seg på fanget hans, renner tårene.

Det går bra med Pål Sørvoll i dag, men hendelsen sitter fortsatt sterkt i kroppen. Han er glad han lever. Minstebarnet er i dag 12 år gammel.