«Hvor er du, pappa?»
»Operatøren på Hovedredningssentralen bekrefter mistanken: Fiskebåten er funnet, uten tegn til mannskap. «Hvor er du, pappa?
Hoppet
Dag Andersen hører de taktfaste rotorslagene til den store maskinen som henger over han. «Nå løser det seg» tenker Dag, uvitende om at hans innsats som redningsmann denne kvelden knapt har begynt.
Tekst: Arja Grimstad Ones / Foto: 330-skvadron og Redningsselskapet
«Det er et slikt oppdrag hvor alt eskalerer litt hele tiden.» Dag Andersen (57) henter frem minnet fra marskvelden på vakt på RS 159 «Elias» i Stavanger. Kystradio Sør har akkurat bedt redningsskøyta bistå en seiler med fremdriftsproblemer.
De ringer opp mannen i seilbåten. «Det var ikke noe hast, for han kunne jo seile, fikk vi beskjed om. Men ja, så eskalerte det jo…» Skøyta er egentlig ute på slepeoppdrag da anmodningen fra Kystradioen kommer. «Det er dårlig dekning der ute og vi sliter med å opprettholde telefonkontakten med havaristen.» Hele tiden brytes koblingen. Mannskapet må ringe opp. Igjen og igjen. Når de omsider får til en lengre samtale forstår de at mannen i den andre enden ikke har det så greit som først antatt. De begynner å spørre han om ulike symptomer han har.
«Da begynner vi å skjønne at dette haster mer enn vi har trodd. Symptomene tyder på et påbegynnende hjerteinfarkt.»
Et sted i Nordsjøen
I seilbåten S/Y Astrid kjenner Jan Øystein Fjeldstad seg stadig dårligere. Nå ligger han våt og ute i cockpiten. Plutselige brystsmerter har begynt å sette den erfarne seileren ut av spill. Båten har begynt å ta inn vann. Han prøver å pumpe, men smertene i kroppen gjør det vanskelig. På få timer har været slått om totalt. Motoren virker ikke lenger og seilbåten driver. Jan Øystein har forsøkt å heise storseilet, men kraften i kastene er for sterke og han må gi opp. Han forsøker forseilet i stedet, i håp om å få kontroll over båten. Vinden som uler rundt ham, blir brått akkompagnert av en spjærende lyd i det forseilet revner.
Dag og det øvrige mannskapet om bord på redningsskøyta «Elias» forstår at de må handle raskt. «Vi får fortøyd båten vi sleper inntil en brygge nære Sandnes, og setter fart ut mot Nordsjøen.» De har bare et problem; Jan Øystein klarer ikke å gi dem noen posisjon eller forklare hvor han befinner seg.
«Svært røff sjø»
Bølgene ruller mørke og dype mot den grå og uendelige horisonten. I en slik sammenheng er redningsskøyta liten, der den farer utover. Og nå teller hvert sekund.
Setebeltene festes og redningsskøyta setter fart ut fjorden. Signifikant bølgehøyde ligger rundt 5 meter. Enkeltbølger kan bli det dobbelte. Selv om hvert sekund teller under søk og redning, er mannskapet drillet i sikkerhet. Båtfører Mads Nesvik må avpasse farten «På de største bølgene er det om lag 10 meter fra toppen og ned til båten. Vi kunne ikke gå for full maskin», erindrer Dag.
Signaler
«Vi får Jan Øystein til å sende et bilde av skjermen på kartplotteren sin. Dette blir vårt søkeområde.»
Utenfor har mørket lagt seg. Inni styrhuset er lysene fra monitorene dimmet for å sikre mørkesynet til mannskapet som speider etter Jan Øysteins seilbåt. Plutselig plukker radaren opp noe. Et lite rødt punkt gir seg til syne mot den mørke bakgrunnen. Men så forsvinner den igjen. «Signalet kommer, for atter å forsvinne igjen.» Kan det være?…
Mannskapet fortsetter mot punktet. Til slutt får de øye på båten. Det er Jan Øysteins seilbåt. Når redningsskøyta har vært på toppen av bølgen og S/Y Astrid i en bølgedal har radaren skutt over.
Mens båtfører manøvrer redningsskøyta inn mot seilbåten forsøker Dag og den andre matrosen å kommunisere med Jan Øystein, som ligger sliten og kald i cockpiten. De forsøker å pusle sammen situasjonsbildet, men all støyen gjør det vanskelig å høre. De må bruke mye tegnspråk. Etter bruddstykkene av telefonsamtaler med Jan Øystein har mannskapet slått fast at mannen trolig er svært redusert. Dersom det skyldes et hjerteinfarkt, trenger han hjelp fortest mulig. Derfor har de tilkalt hjelp fra hovedredningssentralen som rekvirerer et SAR-Queen fra Sola.
Taktfaste rotorslag blander seg med lyden av vinden. Dag kjenner nedstrømmen av luft og ser de ringformede krusningene i det allerede opprørte havet. SAR-Queen helikopterets kraftige søkelys lyser opp de to båtene. «Nå løser det seg» tenker Dag og kjenner en lettelse på vegne av den medtatte soloseileren.
Med sine 31 fot er ikke S/Y Astrid for noen stor seilbåt å regne. Båten danser i bølgene. Masten slår fra side til side. Det er ikke uten risiko for redningsmannen fra helikopteret å fire seg ned til Jan Øystein som halvveis ligger på dekket, våt og nedkjølt. Kraftig vind og båtens brå bevegelser øker faren for at han kan bli slått inn i skrog, dekk eller mast.
Mannskapet på helikopteret forsøker flere ganger å senke redningsmannen sin ned til Jan Øystein. Vind og sjøsprøyt virvler i luften. Til slutt kommer meldingen over VHF: De kan ikke kan sette ned redningsmannen uten at risikoen er for stor. Den eneste muligheten er at en fra redningsskøyta kommer seg over i seilbåten, og hjelper redningsmannen trygt ned med en styreline.
I samråd beslutter mannskapet på RS «Elias» at Dag, som selv er en erfaren seiler, skal gjøre et forsøk på å komme seg over. Side om side danser båtene i utakt. Dag kan ikke bomme. Avstanden mellom de to skrogene er liten, og timing er avgjørende. Mannskapet teller bølger for å finne det lille vinduet de trenger. Hver tolvte til fjortende bølge er mindre. Som om sjøen roer seg, og gir dem det lille vinduet de trenger. Og Jan Øystein sårt trenger.
Dag hopper
Han kjenner grepet gi etter i det foten treffer dekket. Dekket er vått og glatt og delvis dekket av det revnede seilet. Raskt kommer han seg ned i på knærne og gjenvinner balansen. Redningsskøyta legger seg foran baugen og kaster over en slepeline, slik at redningsskøyta kan ta seilbåten på slep.
Seileren Jan Øystein er kald og utslitt. Han er hvit i ansiktet og strever med å holde seg våken. Tilstanden virker stabil, men skulle Jan Øystein raskt bli dårligere, kan det være at de må gå i sjøen og bli plukket opp av helikopteret derfra.
Ved å slepe seilbåten inn til smulere farvann får redningsskøyta minsket bevegelsen. Dag griper den oransje styrelinen og får ledet redningsmannen trygt ned på dekk. Jan Øystein glir inn og ut av bevissthet. Redningsmannen legger løfteselen over den medtatte havaristen. Han gjør signal til at helikopteret kan begynne å vinsje.
Mens helikopteret forsvinner i retning Sola, kjenner Dag en følelse av lettelse. Han kjenner lettelsen over at Jan Øystein fikk hjelp før det var for sent. Dernest takknemlighet, for at han fikk hjelpe denne fremmede, som så tydelig trengte at noen var der for ham. Kanskje han har familie? En livsledsager? Og barn? Familie. Plutselig blir han slått av en annen tanke; «Torild. Hun aner ingenting om timene som har utspilt seg. Kanskje hun tror vi sitter på basen og drikker kaffe akkurat nå.»
For noen som trenger hjelp
«Nei…» Torild Andersen slipper ut en liten latter. Gylne strimer av sol bryter gjennom skydekket og de store vinduene i atelieret hvor hun holder til. «Jeg fikk ikke vite noe før han kom hjem dagen etter. Men det var kanskje greit. Det hadde ikke vært noen god følelse å vite at han var ute i den stormen der.»
Og kanskje, dersom Torilds tanker streifet innom mannen sin den kvelden, kan det godt være at hun så for seg Dag på basen, med en kaffekopp i hånda. For beredskap handler ikke bare om de skarpe oppdragene. Det handler om å være klar når de kommer. Å stå i beredskap innebærer også mye venting.
«Det er klart, det tar mye tid fra familielivet. Å drifte en profesjonell redningstjeneste, hvor mange skøyter opereres av frivillige menneskers engasjement krever mye av de frivillige. De må opprettholde kunnskap og øve. De må ta kurs og sertifiseringer. Så ja, det påvirker også familien. Men samtidig, jeg blir jo veldig stolt av ham.»
Kystberedskapen i Norge er bygget opp av mange som gir litt, for noe som gir mye til fellesskapet. Noen gir tid, andre gir penger. Dette er bærebjelken i beredskapen og redningsarbeidet på sjøen og kysten: Privatpersoner som velger å støtte gjennom små eller store pengegaver til driften. Frivillige, som Dag, som gir av tiden sin.
Sjømenn og -kvinner som velger en humanitær organisasjon, et samfunnsoppdrag og et «vi» fremfor et «jeg». Båtfolk som vet at medlemskapet trygger flere enn bare en selv. Næringsliv som engasjerer seg for drukningsforebygging og lokal beredskap i lokalsamfunn langs kysten.
«Det handler om å være til stede for noen som trenger hjelp» oppsummerer Dag. Å få treffe Jan Øystein igjen, og vite at han hadde det bra, betydde mye. «Og jeg skulle ønske at alle de som bidrar til at beredskapen er der når det gjelder, kunne fått opplevd takknemligheten og kjent på hvor mye de faktisk betyr for de som har fått hjelp – og de som får en kjær en hjem igjen. Vi, altså mannskapene, er kanskje de som fysisk rykker ut når mayday-alarmen går, men vi kunne ikke gjort det uten laget bak: De som gir pengene slik at den lokale redningsskøyta faktisk eksisterer, er utstyrt og har drivstoff til å rykke ut. Beredskapen langs kysten er en laginnsats. Det er helt klart.»
Navn: Dag Andersen
Alder: 57
Familie: Gift – 3 barn
Jobber vanligvis som: Director Strategic Operation – SEC Datacom AS
Frivillig i RS siden og i hvilke/t korps: Fra 2018 – Nå i RSRK Horten
Rolle (grad) om bord: Båtfører
Er frivillig i RS fordi: Ønsker å bidra til mennesker på sjøen som trenger hjelp av ulik grad, Samt jobbe med forebyggende arbeid med mål om vår visjon «Ingen skal drukne»
