Tom Johansens pappahjerte dunker hardt i brystet. Havet rundt er sort og sinna. Inni hodet murrer en ubehagelig tanke: Har han tilkalt hjelp for sent?

Varsomt stryker hun hånden over treåringens kalde, røde kinn. De har flyktet fra et hjemland i krig og befinner seg nå i en teltleir i Hellas. Bakken er dekket av et tynt lag våt snø. En plastpresenning er lagt over det lille teltet de deler med tre andre. «Det var ikke slik det skulle bli», sukker Sobia.

I bitende vind og et hav som knapt holder tre grader kjemper 18 barn for livet. –Dette kommer til å brenne seg fast i minnet, forteller skipsfører Rune Pedersen som styrte redningsskøyta til land – med et av barna på fanget.

Han rakk ikke å tenke før han lå i sjøen. Han ropte på hjelp, men ingen hørte. Denne dagen kunne uhellet ha kostet Jørgen Bråten livet.

Kristiane er i ferd med å gi opp. Hun ligger halvveis nede i det kalde vannet, klemt fast mellom båten og det glatte svaberget. Svelger saltvann, puster tungt, er så sliten, så sliten som hun aldri før har vært.