Hopp til innhold

Et eventyr av en skipsfører

Oddrun Bø ble aldri fanget av A4 livet. Hun er utdannet billedkunstner, mor til to, dykker og skipsfører på en av Redningsselskapets nordligste og største redningsskøyter. Med over 20 års erfaring fra seilskuter og fraktefarten, vet hun hva det vil si å være «sjømann».  

Tekst: Eirin Heddeland Foto: Eirin Heddeland og privat

Finnmark viser seg fra sin beste side. Med storm i kastene herjer bølgene rundt kaia, og som sørlending og landkrabbe har jeg nok med den strabasiøse ferden over rekka. To menn står i styrhuset og stirrer. Litt underholdning skal de få når en sørlending besøker nord. En hjelpende hånd strekker seg over rekka og geleider meg galant over. Den hjelpende hånden tilhører Oddrun Bø. Slik startet mitt møte med Redningsselskapets første kvinnelige skipsfører. 

Oddrun og mannskapet er i Kirkenes på verkstedsopphold med redningsskøyta «Reidar von Koss», Redningsselskapets største fartøy. Vel om bord får jeg en kopp kaffe før Oddrun gjennomgår dagens gjøremål med mannskapet, ofte avbrutt av telefonen. Å gjøre en redningsskøyte klar for verksted krever mye koordinering. Men er det en ting som alle sjøfolk vet rår over alt, så er det været. Og været har bestemt at det ikke er i dag vi skal forflytte oss.  

En blid Oddrun tar meg i mot.
Mye skal klargjøres før skøyta skal på verksted.

– Jeg er skipsfører, ikke kvinnelig skipsfører  

Oddrun er en sprudlende dame, glad i gestikuleringer og full av ansiktsuttrykk. Og apropos kroppsspråk. Jeg må spørre, like greit å bli ferdig med det. Hvordan er det å være Redningsselskapets første kvinnelige skipsfører? 

– Jeg har alltid forholdt meg til at jeg først og fremst har et maritimt yrke, ikke hvilket kjønn jeg har når jeg operer til sjøs. Jeg er skipsfører, ikke kvinnelig skipsfører. Men som kvinne til sjøs blir du konstant konfrontert med at du er kvinne i et maritimt yrke. Jeg merker at jeg blir litt forbanna når jeg tenker på at jeg er den første kvinnelige skipsføreren i Redningsselskapet. Ikke fordi jeg ikke setter pris på den enorme tilliten selskapet har gitt meg med denne stillingen. Det er tanken på at selv om vi kvinner har like mye på sjøen å gjøre som menn, så blir vi likevel pionerer i 2021. Det betyr bare en ting. Vi er alt for få her ute!  

Det er tyngde i stemmen hennes, for hun sitter på en enorm kompetanse og yrkesstolthet. Det får du vel når du til vanlig manøvrerer en 23 meters lang redningsskøyte langs en av Norges mest utfordrende kyststrekninger. 

– Her er det tunge arbeidsoppgaver, men med riktig teknikk og godt samarbeid så får man jobben gjort. Jeg er veldig glad for at jeg startet i et miljø hvor det aldri ble stilt tvil til hva jeg som jente hadde å gjøre til sjøs. Den maritime ryggraden, og det sjømannskapet jeg fikk fra tiden om bord i seilskuter, har jeg nytt godt av.  

Hun har tatt med seg en perm av avisutklipp fra tiden sin på seilskutene. Det pekes på et bilde. 

– Her malte vi skuta et sted i Frankrike, og så tok en fotograf et bilde av oss til den lokale avisen. Dette bildet liker jeg skikkelig godt. Permen vitner om en eventyrlyst. Historiene hennes er en maritim reise på mange kontinenter, og samvær med folk like mangfoldig som regnbuen.  

– Det er noe med vind og hav. Det at du får fremdrift, og kan seile jorden rundt uten å starte motoren. Jeg har nok fått mye av eventyrinspirasjonen fra min far. Han var journalist og fotograf og reiste mye i barndommen min. Mitt første skikkelige eventyr hadde jeg allerede som niåring. Da tok han meg med til Kenya på jobbreise. Selv har jeg valgt havet som mitt eventyr.  

Eventyret startet på et stupebrett i Mandal  

På femtenårsdagen lå Oddrun på et stupebrett i Mandal. Det var natt og hun kikket på stjernene og drømte seg bort. Det var i den sommernatta hun bestemte seg. Jeg skal på jordomseiling.  

– Dette startet som en drøm, som ble til et eventyr, som ble til en jobb, som utviklet seg til en karriere. Veien har blitt til mens jeg har gått. Min drøm har vært å se kontrastene i verden, oppleve nye kulturer og møte folk. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle sitte på en redningsskøyte i Finnmark. I utgangspunktet var det ikke dette jeg forespeilte meg, men drømmer utvikler og fornyer seg.  

Den maritime drømmen  

– Det kreative har alltid fulgt meg. Jeg fattet tidlig interesse for foto. Før jeg for alvor tok tak i min maritime drøm, startet jeg på en kunstutdannelse innen billedkunst på kunstskolen i Rogaland. Den tok meg videre til kunstskoler i både England og Spania. Jeg slapp likevel ikke helt taket på det maritime, og tilbragte hver sommer i løpet av studietiden på fullriggeren «Sørlandet».  

– Den første sommeren på «Sørlandet» skulle jeg egentlig bare være der en uke. Men da uken var omme, viste det seg at de hadde mannskapsmangel. En telefonkiosk i byen Greenock i Skottland markerte et vendepunkt for meg. Det var her jeg ringte hjem til min far og spurte hva han syntes om at jeg seilte videre. Jeg fikk et rungende ja fra ham. Jeg tror han syntes det var ekstra stas at jeg fulgte i min farfars fotspor. Han var nemlig med på tokt med «Sørlandet» til verdensutstillingen i Chicago i 1933. Den ene uken til sjøs ble til tre måneder. Det var dette eventyret jeg var ute etter.  

Enten så kan jeg det, eller så lærer jeg det 

Været har forbedret seg betraktelig i Kirkenes, og verkstedet har gitt grønt lys for redningsskøyta. Maskinisten har startet motoren og Oddrun begynner å manøvrere det store droget av en båt. Hun stikker hodet ut av vinduet, og beskjedene hagler. «Kast trossa, pass på ditt, pass på datt». Selv prøver jeg bare å gjøre den ene jobben jeg har fått tildelt. Jeg skal dra inn den ene trossa. Vi glir elegant ut fra flytebrygga og kan sette kurs mot verkstedet.  

– Det er litt utfordrende å manøvrere båten når den kun har én motor, medgir Oddrun. Selv synes jeg det var utfordrende nok å utføre den ene oppgaven med å dra inn en trosse, så jeg bare nikker til svar.  

  – Sommeren 2001 var eventyrlysten for sterk og jeg kjente at det var tiden for å seile. Målet var å seile over Atlanteren, men i Portsmouth måtte SS «Sørlandet» stoppe. Da fikk jeg en unik mulighet til å seile over med det nederlandske skipet SS «Europa». Det var liksom drømmen på den tiden, seks uker på havet over til USA.  Flere fortalte meg om en annen dame som hadde takket nei til dette tilbudet, og jeg lurte på hvorfor. Da jeg spurte henne, svarte hun at hun ikke følte hun kunne nok til tross for at hun hadde mer erfaring og fartstid enn meg. Jeg har opplevd at flere av mine kvinnelige kolleger har en tendens til å tenke at vi må kunne alt ned til minste detalj før vi kan prøve noe nytt. Her er jeg enkel – enten så kan jeg det, eller så lærer jeg det etter hvert. Det var en helt fantastisk tur over Atlanteren. Tenk at hun gikk glipp av det eventyret bare fordi hun mente hun ikke kunne nok. 

– Turen varte i seks uker før vi så New York i horisonten. Uker spekket med nye vennskapsbånd, opplevelser og minner jeg fortsatt verdsetter høyt. Veien tilbake til London tok kun seks timer. Jeg hadde vært på mitt livs eventyr. Det var samme avstand tur og retur, men to helt forskjellige reiser. Det fikk meg til å stille meg spørsmål om hvorfor alt må gå så fort. Du går glipp av så mye på veien.  

Jeg har opplevd at flere av mine kvinnelige kolleger har en tendens til å tenke at vi må kunne alt ned til minste detalj før vi kan prøve noe nytt. Her er jeg enkel – enten så kan jeg det, eller så lærer jeg det etter hver.

ODdrun bø

Lettmatros og billedkunstner  

– Ferdig utdannet billedkunstner søkte jeg hyre på «Statsraad Lemkuhl». Med en kunstutdanning i skipssekken og nok fartstid fra SS «Sørlandet», begynte jeg som lettmatros i 2004. Plutselig var eventyret mitt blitt til en jobb. Jeg seilte over alt i verden, og den første drømmen om en Atlanterhavskryssing hadde jeg plutselig gjennomført åtte ganger. Når jeg kom hjem fikk jeg ofte spørsmålet om når jeg skulle få meg en skikkelig jobb. Jeg ble finansiert av drømmen min, og når drømmen gir deg inntekt, så ruller noe i riktig retning spør du meg. 

– Det er også mange som stusser over om kreativitet, kunst og sjømannskap har noe til felles. Det har det så absolutt! En dyktig sjømann er kreativ. På en seilskute blir de fleste problemer løst med tau og taljer, og på et fraktskip med sveiseapparat og ducktape. Det er noe med at når du er så langt fra land, så må man bare fikse ting. Og hvis du tar et steg tilbake, vil du se at et kunstatelier ser ut som et verksted. Det er mye paralleller i materialene. Om jeg koker sammen grunning til et lerret, så kunne det like godt vært grunning til dekksmaling.   

En gangveisvakt utenom det vanlige  

En ni-til-fire jobb har ikke Oddrun hatt, men da hadde hun heller ikke fått et plekter av trommisen i Rolling Stones.  

– Rolling Stones holdt konsert en gang jeg lå til kai med Staatsraden. Morgenen etter var jeg gangveisvakt da det kom en fyr bort til meg og spurte om kollegaen hans kunne få omvisning på båten. Fyren var livvakten til Rolling Stones, og kollegaen var trommis Charlie Watts. Jeg ble i ekstase, og litt mo i knærne sa jeg at jeg selvfølgelig kunne vise ham rundt. Han var kjempenysgjerrig på alt, og han var om bord i 1,5 timer. My kind of guy han der, en dritkul fyr. Han fikk til og med sjekke ut lugaren min, uten at han var nevneverdig imponert over den. Selv om jeg hadde en av de største på skuta. På slutten fikk jeg et plekter av ham. Det er jo et temmelig greit minne å ha fra en litt utenom det vanlige gangveisvakt.

Kontordama som navigerte frakteskipet  

– Jeg seilte en gang med et frakteskip full av last til en havn i Finnmark. Før innseilingen ringte jeg for å informere eier av lasten at vi snart ville ankomme. I andre enden fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha ringt feil nummer. Igjen tastet jeg nummeret jeg hadde fått utdelt, fikk svar fra samme mann og gjentok beskjeden min. Da han igjen gjentok at jeg måtte ha ringt feil, svarte jeg: «Ok, men nå legger jeg uansett til og losser varene som dere har bestilt».  

– Vi seilte inn og begynte å losse. Da fyren jeg hadde ringt opp kom ut, stod han bare og måpte. Han hadde trodd jeg var en kontordame, og ikke styrmannen på frakteskipet. Da han innså dette, ble han så flau at han ikke turte å unnskylde selv, men fikk skipperen min til å videreformidle det. Vi lo godt da vi forstod hva misforståelsen hadde gått ut på.  

Fordommene er der ute 

– Da jeg var liten satt jeg på fanget til oldefar. Han var fisker og født i 1892. Da han vokste opp, var det utenkelig for en jentunge å virkeliggjøre drømmen om å ta hyre til sjøs. Det har skjedd mye de siste hundre årene, både politisk og sosialt. Jeg valgte en maritim karriere og fasinasjonen og gleden over livet på havet har alltid inspirert meg. Likevel møter man fortsatt en del fordommer som kvinnelig sjømann.  

– For noen år siden ble jeg anbefalt å bli medlem i en lokal sjømannsforening. Ikke lenge etter fikk jeg avslag fordi de ikke aksepterte kvinner. Selv om jeg hadde årevis med fartserfaring på seilskute og i fraktefarten. Etter hvert ble medlemsmassen tynnet ut. De bestemte seg for å åpne opp også for kvinner. Men før vi i det hele tatt kunne bli vurdert, måtte vi bevise at vi kunne ro en viss distanse i en båt. Det er helt utrolig. Må jeg bevise at jeg, som kvinne, er sterk nok til å ro en båt? Jeg, som har seilt over de fleste verdenshav, som har gjort min maritime drøm til en karriere, og som mest sannsynlig hadde mer erfaring og kompetanse enn flere av dem? Det ble for banalt, og det gadd jeg ikke å være med på.  

Pioner på havet 

– Da jeg ble mor, oppstod overveldende forventninger til hvordan man skulle te seg. Og med mitt andre barn, befant jeg meg ved et veiskille. Skulle jeg fortsette i det maritime?  

– Jeg hadde behov for rollemodeller, kvinner som hadde gjort dette før meg. Og jeg måtte lete hardt og lenge, for det var ikke mange av dem. Det var der inspirasjonen til utstillingen «Pioner på havet» oppstod. Dette var en utstilling som hyllet de kvinnene jeg i dag seiler i kjølevannet til. Ann Mari Prytz ble Norges første kvinnelige kaptein i 1981. Vår første kvinnelige los fikk vi i 2006.  

– Jeg hadde behov for å se hvordan andre løste det å være kvinne i et maritimt og mannsdominert yrke. Så jeg skrev til tjue damer jeg fant i maritime yrker og spurte om de kunne tenke seg å fortelle sine historier og sende noen bilder fra livet til sjøs. Noen var telegrafister, noen gode venner og andre var folk jeg aldri hadde møtt. Av tjue kvinner var kun en av dem kaptein.  

– Prosessen var veldig god for meg. Det gir mer styrke å vite at andre kvinner driver med dette og får det til. Jeg fant ut at dette er en karriere som man ikke skal gi opp fordi man får barn. Spesielt ikke når jeg har en jobb jeg er så stolt av og glad for.  

– Da jeg nylig hadde flyttet til øya jeg bor på nå, støtte jeg på en eldre mann på tur. Noen må ha fortalt ham at jeg er sjømann, for før jeg i det hele tatt fikk introdusert meg spurte han, «hva gjør du med arvingene dine når du er til sjøs»? Det var et veldig spesielt spørsmål å stille til noen du nettopp har møtt. Det illustrerer kanskje hva noen tenker om at kvinner har en karriere til sjøs også etter de har blitt mødre. Å kunne seile fra de forutinntatte holdningene og forventningene som samfunnet legger på oss, synes jeg er en befrielse. Til sjøs bestemmer jeg selv.  

– Dette er en karriere, men også en livsstil. Du velger vekk masse greier, og du kan ikke ha et medlemskort noe sted, eller melde deg på et kurs. Da går du plutselig glipp av alle kurssamlingene. Men jeg trives ikke med noe annet. Nå kan jeg velge hva jeg skal gjøre i fire uker når jeg er på fri. Det får meg til å føle at jeg ikke springer i A4-hamsterhjulet.  

Kursen settes mot Finnmark  

– Eventyret måtte fortsette, og med erfaringen min fra fraktefarten langs norskekysten, søkte jeg meg til Redningsselskapet. Her ble jeg skipsfører i sommer, på redningsskøyta i Båtsfjord.  

– Å være skipsfører er en god jobb å ha hvis det eksisterer gjensidig tillit mellom alle om bord. Har du ikke tillit fra besetningen, så får ikke en skipsfører gjort jobben sin. Alt er tuftet på tillit og respekt. For meg er det viktig å bare være meg selv. Jeg tar mine avgjørelser i samråd med de som kjenner Finnmark best, og så må jeg kjenne mine egne begrensninger.   

– Da jeg begynte her, gjenoppdaget jeg også noen av mine gamle interesser. Dykking hadde jeg drevet med før, men jeg ble fort lei av å se på fisk. I Redningsselskapet kunne jeg dykke for å jobbe under vann, og dermed fikk det en helt ny fasett. Så stod jeg der, på mitt første dykk, med fem eldre menn samlet rundt meg på kaia. Den ene mer skeptisk enn den andre over at en kvinne skulle dykke på båten deres. Jeg tenkte bare «fuck it», og hoppet rett i det. Under vann ble jeg møtt av en 20 meters lang vaier som hadde satt seg fast i propellen, og forstod raskt at dette kom til å bli litt av en jobb.  Jobben skremte meg ikke, det gjorde meg bare mer gira.  

– Nede under vannskorpa følte jeg glede over å gjøre fysisk arbeid. Det er kanskje noen som kunne tenkt at dette ble en for tung jobb for meg som dame, men jeg kommer fra seilskutemiljøet, og hvis det er noen plass man trenger fysisk styrke så er det der. Men på redningsskøyta, som på seilskute, handler det i bunn og grunn om teknikk og tålmodighet. Vel oppe, og med propellen fri, stod fem svært fornøyde menn. De innrømmet at de hadde hatt sine tvil, men at dette gikk veldig bra! Båten deres kunne seile ut igjen samme kveld.  

– For meg ligger det stor glede i å kunne hjelpe fiskere, og vite at man får de fort ut igjen. Det er snakk om store tap i penger og inntekt jo større pause de må ha i fisket. I tillegg gir det meg det fysiske arbeidet, og det er det ikke så mye av som skipsfører. Så jeg setter stor pris på de dykkene jeg får.  

– Jeg trives i nord, her føler jeg meg hjemme. Jeg føler en viss tilknytning til fiskere og sjøfolk. Hadde folk visst hva de utsetter seg og familien for, for at folk kan få mat på bordet, ja så tror jeg folk hadde spist opp maten sin.  

Frihet til å dyrke nye interesser 

– På jobb har jeg en annen type frihet enn jeg har hjemme. Her prøver jeg ut nye ting, ting som jeg ellers ikke ville ha tid til hjemme.  

– I mine ungdomsår spilte jeg gitar, og det var noe jeg likte veldig godt. Så da jeg fikk fast hyre på redningsskøyta i Båtsfjord, kjøpte jeg meg en elgitar. Jeg har også begynt å longboarde når jeg er her oppe. Strengt tatt skulle jeg ønske jeg kunne stått på seilbrett, men det kan jeg ikke når vi ligger til kai og skal være i beredskap. Derfor kjøpte jeg meg det nærmeste man kommer et seilbrett på land. Hjemme er fokuset på familien, og på jobb på redningsskøyta bruker jeg fritiden til å dyrke andre interesser.   

– Det er viktig å huske på at man aldri er for gammel til å lære noe nytt. Jeg er himla imponert av barna mine som lærer seg nye ting konstant. De bare kjører på til de får det til. De inspirerer meg til å fortsette å utfordre meg selv.  

Pioner, tja!  

– Jeg har hatt en utstilling om pionerene, om kvinnene som har banet vei for oss andre. Nå er jeg selv blitt en i Redningsselskapet. Jeg håper dette kan inspirere både jenter og gutter til å se at vi skal ha like muligheter til å oppnå den drømmen vi har. Min sønn og datter skal synes det er naturlig at å velge den karrieren de vil.  

– Det som er gøy med jobben som skipsfører, er at jeg nailer den fordi jeg har den erfaringen jeg har. Jeg har seilt verdenshavene, og jeg har seilt norskekysten opp og ned utallige ganger. Jeg har hele pakken med å bo om bord i en båt, og det å være en god skipskamerat. Man får ikke mer sjømannskap. Jeg har levd sjømannslivet og da skal det mye til før noen kan komme og kritisere jobben min. Jeg har tatt de mulighetene jeg har fått, ikke venter på at de skal dukke opp.  

– Jeg er skipsfører, ikke kvinnelig skipsfører.  

oddrun bø
Luna fra RSRK Luna

Vil du jobbe i RS?

Vi søker nå inntil 12 nye styrmenn og maskinister for bemanning av våre faste skøyter langs hele norskekysten. Vi ser etter deg som har interesse for sjøredning og vi ser for oss at du er en lagspiller som setter samhandling høyt. I tillegg motiveres du av vår visjon Ingen skal drukne.

Kanskje du også vil like: