Padlet norskekysten på langs
For de fleste er sommerferie tid for å slappe av. Tidligere proffpadler Daniel Salbu valgte det motsatte da han padlet verdens nest lengste kyst på langs.
Følelsen av frihet
Koronapandemien traff Veronica Skotnes hardt. Både jobb og leilighet på Svalbard forsvant på et blunk. Da grep hun muligheten til å følge drømmen sin. Å kjøpe seilbåt og sette kursen mot arktiske strøk.
Tekst: Eirin Heddeland Foto: Veronica Skotnes / Rasmus Svensson / Vanessa Tschapke
En sveip gjennom Instagram-profilen til Veronica Skotnes viser en dame med bein i nesa. Hun soloseiler rundt i Finnmark i sin 42 fots seilbåt «Villekulla». En stålbåt med ketsj-rigg, som betyr at den har to master. Seilbåten som også er blitt hennes hjem. Her viser hun hvordan hun kombinerer sitt engasjement for miljø med sitt ønske om å være tett på naturen i røffe arktiske farvann. Målet, ifølge henne selv, er å inspirere til alternative måter å leve på.
Tenk alle som drømmer om å bare seile med vinden. Det er akkurat dette Veronica gjør. For man må være tålmodig når man seiler i arktisk farvann.
– Ingenting haster, og det lærer man med seiling. Man må vente på været. Jeg har aldri lagt fra kai om jeg tror jeg ikke får det til. Da venter jeg heller, sier Veronica.
Full likestilling
– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt setningen; «flott båt, hvem er skipperen?», forteller Skotnes. Jeg synes det er like morsomt hver gang å svare «det er meg». Det er nok mange fordommer som ligger i underbevisstheten hos både menn og kvinner. Jeg synes det er kult å være med å bidra til å motbevise det. For seiling er et sted hvor kvinner og menn stiller helt likt.
Det måtte en pandemi til for at hun kunne kalle «Villekulla» for hjemmet sitt. I 2020 jobbet Veronica som naturguide på Svalbard. Da koronapandemien traff, mistet hun både jobben og leiligheten.
– Jeg hadde egentlig hele sommeren booket, men nå var alt borte. Så da var det perfekt tid for å kjøpe meg en seilbåt. Det var en følg magefølelsen-ting, forteller Veronica.
Stor lidenskap
Lidenskapen for seiling startet da hun var 16 år, og for første gang fikk oppleve Tall Ships Race. Ikke lenge etter kastet hun seg på en av skutene fra Belfast til Ålesund.
– Jeg har aldri vært ansvarlig for egen båt før, men jeg har tilbragt så mye tid på havet at jeg har blitt veldig intuitiv. Jeg leser havet, vinden og forholdene, forteller Veronica.
«Villekulla» er ikke en båt man bare dytter ut av båsen. Likevel ser ikke Veronica noe problem med å manøvrere den alene.
– Det å seile alene går fint. Aktermasten fungerer litt som et ekstra ror og jeg er blitt veldig god til å gå inn med spring når jeg skal legge til.
Lite avtrykk
Den store stålbåten virker mer som et hjem enn et fremkomstmiddel. Noe som er viktig for Veronica.
– Det skal føles som et hjem og være koselig. Det var den største prioriteringen jeg gjorde. På vinterne bruker jeg mye tid i havn, og da vil jeg trives i hjemmet mitt.
Noe som følger Veronica gjennom alt, er hennes ønske om å etterlate så lite klimaavtrykk som mulig. Kjøkkenskapet er gamle melkekasser, og midt i byssa har hun satt inn en tønne.
– Tønna fant jeg på Finn! Målet med det hele er å ha det veldig naturlig. Fordi det er slik jeg liker det. Og i verste fall, om båten synker, så er det minst mulig plast i havet, forteller Veronica.
Også jobben hennes handler om å redusere avfall. Når hun ikke seiler jobber hun som profesjonell strandrydder for organisasjonen «In The Same Boat». Her er hun prosjektleder for strandryddingen i Finnmark.
– Vi har plukket rundt 30 000 kg avfall til nå. Dette området er faktisk en av de mest forurensede strekningene. Mye på grunn av fiskeri- og havbruksnæringen. Her har det aldri blitt ryddet i den skalaen som vi gjør nå. Her er det vanskelig å komme til og det er utfordrende å plukke. Mye av det vi finner har sikkert ligget der i nærmere 60 år.
McGyver-løsninger
Å bo i båt gir Veronica en frihetsfølelse. Det å kunne dra hvor som helst når som helst.
– Så blir du også veldig klar over eget forbruk, særlig når det gjelder vann og strøm. Alle bør prøve å bo i båt eller campingvogn, hvor man har begrensinger på ressurser i en periode. Det er så mange som tenker at man har ubegrenset med ressurser, men når man bor på båt får man fort en virkelighetssjekk. Dette er også vaner som jeg tar med meg på land, forteller seilentusiasten.
Mye er vanskeligere å få tak i når man bor så langt nord. Spesielt jo lengre ned gradestokken kryper.
– Mitt største problem til nå var da dieselvarmeren røk. Så gikk strømmen i havna og på båten. Dette førte til at ferskvannstanken og rørene frøs. Det merkes litt ekstra vinterstid i Finnmark, ting blir fort litt mer prekært. Men jeg har blitt flink på McGyver-løsninger, og tar det man har av deler. Det som er så fantastisk i dagens samfunn, er at alt finnes på nett.
En liten kamp
Det å være ung, kvinne og eier av en stor seilbåt går ikke ubemerket hen, men det går som regel bra. Likevel er det noen hendelser som også Veronica har bitt seg merke i.
– Det gjelder særlig når jeg pusset opp båten og for eksempel går inn i en jernvarehandel, eller trevarebutikk. Det er ofte en liten kamp om å bli tatt seriøst, forteller Skotnes.
Det er ikke mye hun savner fra tiden på land. Men et varmt baderomsgulv når gradestokken nærmer seg minus 20 hadde vært å foretrekke noen ganger, ifølge Veronica. Likevel er hun sikker i sin avgjørelse.
– Det som mangler, veies opp med resten av opplevelsen. Man ser hvor lite man klarer seg med. Det er mange ting jeg tidligere har tatt for gitt, som jeg nå ikke har. Det er deilig å oppdage hvor enkelt man kan leve. Det er dager der jeg ønsker å flytte sørover. Men jeg trives veldig godt i Finnmark. Det er så lite folk her, og jeg søker veldig den uberørte naturen, enten med seilbåt eller på fjellet.
Koselig kollektiv
– Jeg synes båtmiljøet er inkluderende og varmt. Det jeg liker veldig godt, er at det ikke spiller noen rolle hvem du er, hva du gjør og hvilken alder du har. På mange måter er det mer sosialt her enn da jeg bodde i hybel, sier Veroncia, som de to siste vinterne har bodd i en havn i Alta. I det hun selv kaller et lite, koselig kollektiv. Et sted hvor de som bor i båt tar godt vare på hverandre og deler på verktøy, reservedeler og hjelper gjerne til ved behov.
– Det samme opplever jeg når jeg er ute og seiler. Jeg får alltid hjelp. Dette er en av grunnene til at jeg ikke synes det er noe problem å være soloseiler. Når jeg er stressa for å legge til, så er det bare å ringe havna og spørre om noen kan komme og ta imot en tamp. Folk stiller alltid opp.
En ting er sikkert. Veronica følger drømmen sin. Samtidig er hun ikke fremmed for at drømmer kan endre seg.
– Hvis jeg en dag ikke vil bo i båt, så gjør jeg ikke det. Jeg synes man må leve det livet man ønsker, og at man gjør det med så lite fotavtrykk som mulig, avslutter hun.
