Nødkommunikasjon til sjøs
Vi gir deg en oversikt over de vanligste formene for nødkommunikasjon!
Nødkommunikasjon erstatter ikke gode holdninger
Det viktigste av alt, uansett hvor erfaren du er til sjøs, er å ha gode holdninger. Aldri still uforberedt til tur, og ta alltid høyde for at uforutsette hendelser og ulykker kan forekomme. Selv om du har masse bra teknisk utstyr må du også kunne bruke det i en stresset situasjon. Les manualene på utstyret ditt nøye, og lær deg å bruke nødfunksjonene helt til du kan det i blinde. Det vil du være glad for den dagen du virkelig har behov for det.
Dersom du har tenkt deg ut på en tur til sjøs, er det noen viktige forholdsregler du kan ta. Uansett om det bare er en rolig fisketur, eller en lengre reise fra havn til havn, er det alltid viktig å planlegge reisen, og fortelle hvor du drar. Sjekk værmeldingen nøye, og ta alltid forbehold om endringer. Ta også høyde for at elektronikk kan svikte, så et sjøkart og blyant er lurt å ha med for å sjekke posisjonen i ukjent farvann.
Hvilke former for nødkommunikasjon finnes?
Det finnes mange ulike apparater for nødkommunikasjon på markedet. Talekommunikasjon, nødpeilesendere og transpondere er de vanligste. Den største forskjellen mellom apparatene er rekkevidden. En annen forskjell er hvor mange du kan kommunisere med, og om du kan dele din posisjon. Gjør en vurdering av hva som passer best til ditt bruk. Det finnes ingen fasit på hva som er den beste formen for nødkommunikasjon. Vi anbefaler å ha minst én form for nødkommunikasjon tilgjengelig i båten, foruten mobiltelefon, da denne fort kan svikte i en nødsituasjon (tåler ikke vann, begrenset dekning). Nedenfor finner du en oversikt over de ulike formene for nødkommunikasjon. Under tabellen finner du mer utdypende informasjon om de ulike enhetene.
Talekommunikasjon
Den enkleste formen for nødkommunikasjon er talekommunikasjon. Her finner vi VHF og mobil, og det anbefales å ha begge med seg på tur. Med disse kommunikasjonsmidlene kan du enkelt prate med en nødetat eller andre fartøy dersom du befinner deg i en uheldig situasjon. Det er viktig å være obs på at rekkevidden til disse kan svikte, spesielt på mobil.
MOBILTELEFON
Det kommunikasjonsmiddelet flest har med seg ut på sjøen er mobil. Det er lett og praktisk for å få kontakt med andre, og ringe til nødnummer dersom det skulle trengs. De fleste mobiler er ikke vanntette, og skjermen kan være vanskelig å bruke når svært den er våt. Det kan derfor være lurt å ha mobilen i et vanntett etui på båtturen. Dersom du skulle trenge hjelp på turen, er appen RS-SafeTRX lur å ha. Her kan du dele posisjon og enkelt tilkalle hjelp fra Redningsselskapet og nødetatene. Appen inneholder i tillegg mange andre funksjoner som kan være greit å ha på båtturen, slik som seilingsplan og sjøkart. 113-appen er også lur å ha i slike situasjoner.
Et minus med mobil er at dekningen på sjøen kan være svært dårlig, spesielt om du ferdes lengre ut på kysten. Batteritiden kan også bli dårlig i kaldt vær, som det fort kan bli på sjøen. I tillegg kan en smarttelefon bli vanskelig å håndtere i en stresset situasjon. En mobil kan derfor aldri erstatte effekten til en VHF-radio, men kan være et nyttig supplement til annet sikkerhetsutstyr. Dersom det er det eneste kommunikasjonsmiddelet du har tilgjengelig, er det lurt å lære seg Iphone sin «touch assist» og «emergency SOS call», eller Android ekvivalent SOS funksjon.
Viktige telefonnummer:
- Brannvesen: 110
- Politi: 112
- Medisinsk nummer (AMK): 113
- Legevakt: 116117
- Til sjøs (kystradio): 120
- Redningsselskapets servicetelefon: 02016
VHF
VHF (Very High Frequency) er kanskje det viktigste hjelpemiddelet om en nødsituasjon skulle oppstå på sjøen. Ikke bare om du selv skulle få problemer, men også for at du skal kunne hjelpe andre. Dersom uhellet er ute, er VHF et helt unikt hjelpemiddel, som kan skille uhellet mellom liv og død. VHF er nemlig lagd for kystkommunikasjon, og kan sette deg i stand til å kommunisere med kystradiostasjoner, redningsskøyter, helikopter og andre båter rundt deg. Nyttefartøy langs kysten har dessuten lytteplikt på kanal 16 når de er på sjøen, så det er gode muligheter til å få kontakt med båtene rundt deg. På denne måten blir alle båteiere med VHF med på å gjøre kysten tryggere.
Ulempen til en VHF er at det er begrenset rekkevidde, alt ettersom hvor antennen er montert. Som en tommelfingerregler kan vi si at en VHF har «line of sight» rekkevidde. På en seilbåt med høy mast kan rekkevidden være opptil 15 nautiske mil, men er kanskje bare halvparten i en motorbåt. Rekkevidden er enda kortere med en håndholdt VHF.
Hvordan fungerer en VHF-radio?
Det finnes to forskjellige typer for VHF; en håndholdt (sendeeffekt 5 watt) og fastmontert (sendeeffekt 25 watt). For å bruke en VHF-radio krever det et enkelt kurs, innkjøp av en radio, og å skaffe seg en lisens. Alle nyere VHF-er er utstyrt med DSC (digital selectiv calling). Dette innebærer at du kun trenger å trykke på én nødknapp, så sendes det ut en forhåndsprogramert nødmelding til kystradio og andre fartøy i nærheten. Dersom VHF-en er tilkoblet en GPS, sendes det også ut informasjon om din posisjon.
Når det sendes ut en nødmelding via VHF, settes det umiddelbart i gang et stort redningsapparat. En VHF kan også brukes til å kommunisere med andre fartøy når du ikke er i nød, for eksempel dersom du er i tvil om hvordan du skal forholde deg til et større møtende skip.
Nødpeilesendere
Nødpeilesendere er radiosendere som aktiveres enten automatisk eller manuelt i en nødsituasjon. De sender et nødsignal som inneholder informasjon om deg, eller båten din, og posisjonen din via satellitt til Hovedredningssentralen. Satellittene som nødpeilesendere sender til har tilnærmet global dekning, men det vil ta omtrent en time å komme frem til hovedredningssentral. I tillegg sender noen av dem et signal som fly og helikoptre kan høre og peile/søke etter. Med enkelte modeller kan du også snakke på nødfrekvensen til fly og helikopter. Det er to nødpeilesendere som er relevante her; båtmontert EPIRB og personlig PLB.
EPIRB
EPIRB (Emergency Position Indicating Radio Beacon) er en fastmontert nødpeilesender som sender posisjonen din via satellitter til redningsmyndigheter og andre fartøy i nærheten. Dette er et sikkerhetsutstyr som er med på å bidra til kjapp og effektiv hjelp dersom du skulle komme i nød. En nødpeilersender har ingen begrensning på rekkevidde, og er derfor svært nyttig i kombinasjon med en VHF.
Du registrerer en nødpeilesender sammen med båtens VHF-abonnement, og koster derfor ikke noe ekstra. EPIRB plasseres typisk i styrehus ved utgang til akterdekk, eller på rekken bak om man har seilbåt. Det finnes også modeller som plasseres ute i en boks med hydrostatutløser, for eksempel på akterdekk. De kalles friflyt-nødpeilesendere, og ved havari flyter disse opp og aktiviseres automatisk.
De fleste nødpeilesendere i dag har innebygd GPS, slik at nøyaktig posisjonsangivelse innskrenker leteområdet til redningstjenesten. De sender også ut strobelys for å markere ulykkesstedet. Typisk vil en nødpeilesender fungere i 48 timer etter utløsning. Batteritiden er typisk 7 år (5-10 år), og utløpsdato står stemplet på. Denne er svært viktig å sjekke, og huske å levere inn nødpeilesenderen når batteriet må byttes.
PLB
PLB (Personal Locating Beacon) er en personlig nødpeilesender, og passer perfekt til deg som ferdes mye alene på sjøen. Statistikken viser at de fleste dødsulykker ved bruk av fritidsbåt skjer blant de som ferdes alene. Derfor er en PLB et svært godt sikkerhetshjelpemiddel. En PLB fungerer omtrent likt som en EPIRB, men er ment for deg som person og er derfor mer kompakt og kan bæres på brukeren i en lomme eller festes til flytevesten. De er faktisk ikke større enn en mobiltelefon, og veier rundt 150 gram.
PLB vs EPIRB
I motsetning til en EPIRB som registreres på båten, registreres PLB på deg personlig. Du må blant annet oppgi nærmeste pårørende, samt området hvor den hovedsakelig skal brukes. Det som er genialt med PLB er at den kan brukes til andre ting enn båtturer, slik som for eksempel fjellturer, så den er perfekt for friluftsentusiaster også. De fleste modeller har innebygd strobelys som bidrar til lettere lokalisering. En PLB gir deg som er mye alene på sjøen en ekstra sikkerhet dersom du har den på deg slik den er tiltenkt. Da vil du kunne aktivere den dersom du faller i vannet og båten seiler videre uten deg. I et sånt tilfelle vil ikke en vanlig nødpeilesender aktivere seg før selve båten havarerer. Denne lille dingsen kan være forskjellen mellom liv og død.
En PLB aktiveres med et enkelt grep, og da kommer det frem en antenne. Denne antennen kan også utløses manuelt. Det er viktig at antennen holdes over vann for at PLBen skal fungere. I likhet med EPIRB har PLB en typisk batterilevetid på 7 år (5-10 år). Typisk vil en PLB fungere i 24 timer etter utløsning.
Transpondere
AIS-SART
AIS er et automatisk identifikasjonssystem som er innført av FNs sjøfartsorganisasjon IMO for å øke sikkerheten for skip og miljø, og forbedre regulering og overvåking av skipstrafikk. En båt utrustet med AIS-sender og -mottaker sender automatisk ut informasjon om båten eller skipets identitet, posisjon, fart og kurs til andre båter rundt seg.
Mange fritidsbåter har i dag AIS-mottakere. Selv om dette er bra, gjør det ikke småbåtene mer synlige. For det så trengs en sender, og det er akkurat det du får med den nye dingsen som bærer det velklingende navnet vmsTRACK-PRO-BT-CS. Den bærbare AIS-senderen passer til havkajakker, småbåter, utleiebåter og andre som ønsker å bli sett ved hjelp av AIS. Enheten er bærbar, og krever ingen installasjon. vmsTRACK har ingen utganger til skjerm eller andre tilkoblingsmuligheter, og er et helt frittstående sikkerhetsprodukt. Det er også små personlige AIS-alarmsystemer på markedet som kan monteres på en oppblåsbar vest, Ocean Signal MOB 1 er et eksempel.
Radar-SART
Radar SART (Search And Rescue Transponder) sender ut radarsignal, og din posisjon vil da dukke opp som et lite symbol på alle omkringliggende båter sin radar. I motsetning til AIS sender ikke denne ut posisjonen automatisk, kun når den mottar radarsignal. Denne bør bli plassert så høyt som mulig, for å få maksimal rekkevidde.
Pyroteknisk
Pyroteknisk er et veldig godt kommunikasjonsmiddel dersom du trenger å vise et redningsmannskap posisjonen din. De sender ut et sterkt lys eller røyk som kan bli sett på relativt god avstand, og kan bidra til en enklere redningsaksjon. Disse anbefales ikke som eneste nødkommunikasjonsmiddel, da de verken tilkaller eller varsler nødetat og andre fartøy. Men de er absolutt et stort pluss å ha med seg i en eventuell redningsaksjon.
Håndbluss
Et håndbluss, eller nødbluss som det også kalles, gir et sterkt rødt lys for å signalisere til andre hvor du er. Dette kan være et svært nyttig hjelpemiddel dersom du vet hjelpen er på vei, for å markere posisjonen din. En helikopterpilot kan ha vanskeligheter med å finne en kajakk blant 50 øyer og 180 andre kajakker. Et håndholdt nødbluss kan være synlig inntil 5 nautiske mil. Dette bør ikke være det eneste nødkommunikasjonsmiddelet ditt, men kan være et viktig støtteverktøy under en redningsaksjon. Det er svært lurt å lære seg riktig bruk av et håndbluss før det dukker opp en eventuell situasjon der den må bli tatt i bruk.
Nødrakett
I likhet med et håndbluss gir også en nødrakett ut et sterkt rødt lys. Denne kan derimot skytes opp, og slippes ned ved hjelp av en fallskjerm. Lyset på en nødrakett kan være synlig inntil 28 nautiske mil. Denne er dermed mye mer synlig på lang avstand.
Nødrøyk
I dagslys er ikke nødbluss eller -raketter like enkle å se. Da er det bedre med nødrøyk. Dette er en liten boks som du aktiverer og kaster i vannet. Den vil da avgi en godt synlig oransje røyk. Slik røyk har ikke lang rekkevidde, så det er lurt å vente til redningsmannskapene er ganske nærme før du utløser den. Typisk er at du kan se dem eller høre dem. Røyken gir også god informasjon om vindretning og -styrke til helikopter. Bare husk å kaste boksen ut på le side så ikke vinden setter røyken inn over din egen båt
