Dora Elsebeth Ruud døde i fjor, men hennes minne tas godt vare på: Redningsbåten «Dora Elsebeth» vil trygge livet på sjøen i mange år – takket være en testamentarisk gave.
Sol, vind og champagne er ikke uvanlig når en ny redningsskøyte døpes. Men denne septemberdagen i Stavern handlet det også om en krans. En blomsterkrans som forsiktig og verdig ble løftet ned på vannet, et flytende minne om Dora Elsebeth Ruud som døde i fjor. Og mye, mye lenger vil den flyte, båten som bærer navnet «Dora Elsebeth». Et navn hun ikke selv bestemte, men som Redningsselskapet valgte som en takk. En takk for en raus gave. Da Ruuds testamente ble åpnet, inneholdt det hennes ønske om å støtte Redningsselskapets arbeid. Resultatet var et beløp som langt på vei f inansierte den nye båten, et såkalt støttefartøy i RS-flåten.
– Det er en fantastisk testamentarisk gave, og takket være den har vi fått midler til dette støttefartøyet ved redningsstasjonen vår her i Stavern som i sommer hadde over 200 oppdrag, sa generalsekretær i Redningsselskapet, Rikke Lind, i sin tale da båten ble døpt. Det var Dora Elsebeth Ruuds nære venninne, Ellen Ur, som fikk æren av å være gudmor. Ruud hadde en fritidsbolig i Nevlunghavn og var nært knyttet til området og kysten her før hun ble kreftsyk. Ruud hadde også ønsket asken spredt på havet, og det skjedde fra redningsskøyta «Stormbull» i juni. I testamentet var det tydelig formulert at pengene skulle gå til en redningsskøyte.
– Vi er svært glade for denne type gaver. RS har siden starten i 1891 vært en frivillig organisasjon. Vi er tuftet på dugnadsånd, og vi er avhengige av gaver og gode støttespillere, sier Solfrid Bøe som arbeider med frivillige bidrag i RS.
– Ruuds gave er uvanlig raus. Selv om vi behøver støtte, ber vi aldri om millioner. Vi setter stor pris på alle gaver, de små er like viktige som store. Alle bidrag utgjør en viktig forskjell i arbeidet med å redde liv. Vi har mange som jevnlig støtter oss, og vi prøver i tillegg å få fram at folks hjertesaker også kan fortsette etter at de er gått bort. Å redde liv på sjøen også i fremtiden kan gjøres ved å utarbeide et testamente, det er en formelt enkel prosedyre, sier Solfrid Bøe.
Testamentariske gaver er fortsatt ikke så vanlig i Norge. Ti prosent av oss skriver et testamente, og av disse er det bare fire prosent som ønsker å tilgodese organisasjoner o.l. Det betyr at kun 0,4 prosent av oss gir en testamentarisk gave. Tallet for hva Redningsselskapet mottar, varierer fra år til år, men overstiger sjelden mer enn 1,5 prosent av totalt innsamlede midler årlig. Tradisjonen for å gi testamentariske gaver kan variere mye fra land til land: I England får Redningsselskapets søsterorganisasjon RNLI, Royal National Lifeboat Institution, solide én milliard kroner i slike gaver hvert år.
– Et råd vi gir til mennesker som vurderer å gi en testamentarisk gave, er å først tenke på familien – og så på sin hjertesak, sier Solfrid Bøe.
– Vi vet at dette med arv og testament kan være et vanskelig tema for mange, ikke minst for mulige arvinger. Derfor oppfordrer vi til å ta praten med de nærmeste. Du må skrive testament for å sikre at arven fordeles slik du ønsker, hvis ikke fordeles den etter arvereglene, påpeker Bøe.
For tredje år på rad har Redningsselskapet i samarbeid med 40 andre norske organisasjoner gått ut med en informasjonskampanje om gaver gitt i testamente. Der er budskapet å ivareta de nærmeste først og deretter tilgodese en organisasjon om man har mulighet til det.– Vi ønsker å ivareta folks ønsker om å gi Redningsselskapet en gave og at testamentet settes opp riktig. Ta gjerne kontakt med meg om du ønsker å få vite mer eller få gratis bistand av vår jurist, sier Solfrid Bøe.
