Mareritt midtfjords

Tekst: Sissel Fantoft Foto: Ellen Johanne Jarli

– Det verste var skrikene til Ovidia. De glemmer jeg aldri. Vi forsøkte å holde oss rolige for å ikke smitte henne med panikken, men det var en forferdelig følelse å sitte i en båt som krenget mer og mer mens vannet fosset inn, sier May-Lisbeth Rygh (63).

Egentlig var det ikke meningen at Ovidia skulle være med på turen.

– Vår yngste sønn Morten og familien bor i Fredrikstad, og vi møttes i Oslo helgen før. Ovidia ville absolutt bli med oss hjem, og siden vi likevel skulle møte dem med båt på Koster noen dager senere, fikk hun lov til det, forteller hun.

10. juli i 2018 var deres 29 fots Scand Baltic – «Solstrålen IV» – pakket og klar med mat, klær og utstyr for tre ukers båtferie på Koster. Sola skinte og sjøen lå blikkstille da Bernt Rygh (65) styrte båten ut fra havna i Porsgrunn og satte kurs mot svenskekysten.

Jeg kikket mot Strömstad og ferja fra Sandefjord som var på vei inn. Så smalt det.

Bernt Rygh

Vi hadde omtrent en halvtime igjen til Koster da jeg kikket mot Strömstad og ferja fra Sandefjord som var på vei inn. Så smalt det, forteller han.

Båten hadde gått på Rødskjær, som ligger så vidt på norsk side av grensa.

– Jeg var akkurat i ferd med å reise meg, og ble kastet fremover så jeg nesten havnet nede i forkabinen. Ovidia raste i gulvet mens hun illskrek. Heldigvis hadde vi redningsvest på alle tre – jeg pleier ikke å bruke den når vi drar på små turer innaskjærs, men siden vi skulle så langt ut på sjøen med Ovidia brukte vi redningsvester den dagen. Det ga oss litt ekstra polstring da vi traff Rødskjær. Jeg kommer aldri til å glemme navnet på det dumme skjæret, sier May-Lisbeth.

Se den dramatiske redningsaksjonen:

Kjærlighet til sjøen

May-Lisbeth og Bernt har vært gift i 45 år, og båtlivet har vært en viktig del av sommerlivet for dem og de fire barna deres.

– Jeg ble født inn i en båtfamilie og var tre uker gammel første gangen jeg var om bord i båt. Familien brukte båt for å komme oss på hytta, forteller Bernt.

May-Lisbeth vokste opp i Drammen, og paret møttes en dag hun satt på kafé i Skien og fikk øye på en kjekk kar som satt i en Ford Cortina utenfor.

– Jeg falt pladask og fløy beina av meg for å få tak i ham. Det var Bernt som introduserte meg for båtlivet, og i 1982 kjøpte vi vår første Pioner med en liten påhengsmotor. Vi hadde båthenger og fartet mye rundt mens barna var små. De ble tidlig båtvante, og alle fire har arvet vår kjærlighet til sjøen, forteller hun.

– Det er noe helt spesielt med å ligge og putre utpå fjorden. Om sommeren tar vi ofte med oss middagen i båten, eller vi drar på hyggelige helgeturer. I båt er du helt fri, du kan legge til akkurat der det passer deg og trenger ikke ha folk helt innpå deg hvis du ikke vil, sier Bernt.

Han jobber som mekaniker i Bilfinger, mens May-Lisbeth har vært hjemmeværende de siste ti årene etter at hun falt i ei trapp og fikk en alvorlig ryggskade.

– Jeg blir fort sliten og får problemer med å bevege meg. Å klatre inn og ut av båt er spesielt utfordrende. På turen til Koster hadde jeg med rullestolen siden vi skulle være borte såpass lenge, sier hun.

Tidligere har paret blant annet reist på ferieturer sørover langs norskekysten til Arendal og Grimstad, men i 2018 hadde de altså bestemt seg for å krysse over til Sverige for første gang.

– Man skal jo være ekstra observant i fremmede farvann, men etter så mange år på sjøen, og i så nydelig vær, ante vi fred og ingen fare da vi la ut, sier Bernt.

«Mayday! Mayday!»
Da krasjet var et faktum så Bernt straks at vannet fosset inn i akterkabinen.

– Jeg skjønte at vi hadde gått på et skjær så jeg sendte nødmelding på radioen. Jeg fikk svar med en gang, og fra det øyeblikket var apparatet i sving, forteller han.

Båten fortsatte å ta inn vann og krenget mer og mer over til siden.

– Det gikk utrolig fort, og jeg fryktet at den ville synke helt før hjelpen kom frem, slik at vi måtte hoppe i sjøen. Det hadde jeg lite lyst til med en hylende Ovidia og jeg som sliter med å svømme på grunn av ryggen, sier May-Lisbeth.

Heldigvis lå redningsskøyta «Horn Rescue» i Skjærhalden på Hvaler og rakk fram til ulykkesstedet i løpet av et kvarter.

– Det var en fantastisk følelse å se den nærme seg. Mannskapet tok kontroll over situasjonen, og var rolige og omsorgsfulle hele tiden. De fikk reddet oss over til skøyta, og så dykket en av dem ned i båten vår og fisket opp rullestolen og medisinene mine, forteller hun.

Da Ovidia kom om bord i redningsskøyta og fikk bamsen Kai, var hun ferdig med dramaet.

– Den har hun sovet med hver eneste natt siden. Hun vil ikke snakke så mye om det som skjedde, men hun er fremdeles like glad i å være i båt så lenge ikke bestefar står til rors. Han kjører bare på skjær, mener hun. Vi vet jo ikke om hun har fått noen traumer etter dette, men det virker ikke sånn, sier May-Lisbeth.

Mens Ovidia var helt rolig om bord i redningsskøyta, fikk May-Lisbeth en voldsom reaksjon.

– Først da innså jeg hvor dramatisk situasjonen hadde vært, og brøt helt sammen. Det er nesten verre å ha ansvaret for barnebarn enn egne unger – vi hadde jo lovet foreldrene til Ovidia at vi skulle ta vare på henne, og så gjorde vi ikke det, legger hun til.

Også den svenske Kystvakten og en båt fra det svenske Redningsselskapet kom raskt til stedet.

– Jeg var skråsikker på at båten vår ville gå ned, men kystvakten ønsket ikke det siden området er et naturreservat. Derfor brukte de sju lensepumper for å tømme den for vann før den ble slept inn til Strömstad, forteller Bernt.

Landfast ferie
Det aller meste om bord i cabincruiseren ble ødelagt av saltvannet, og båten ble kondemnert. May-Lisbeth og Bernt fikk et hotellrom i Strömstad for natta. May-Lisbeth kom inn i resepsjonen barbeint og i sommerkjole, mens Bernt var iført shorts, våte sokker og redningsvest.

– Vi hadde jo mistet alt, så dagen etter reiste vi hjem. Ferien vi hadde gledet oss sånn til var spolert, og i stedet tilbrakte vi de neste stekende hete ukene hjemme på verandaen i Porsgrunn i et forferdelig leven fra anleggsarbeider utenfor, forteller May-Lisbeth.

Noen dager etter hjemkomsten sto hun på kjøkkenet da hun plutselig fikk voldsomme pusteproblemer.

– Bernt var ikke hjemme, så jeg ringte ambulanse som kjørte meg til legevakta. De fant ingenting fysisk galt, og da jeg fortalte om båtulykken mente de jeg hadde fått et angstanfall knyttet til den opplevelsen, sier hun.

Paret har ikke snakket så mye om ulykken i ettertid, men da de møtte igjen skipper Johan Leanderson kjente May-Lisbeth at det gjorde godt å prate om det.

– Den omsorgen mannskapet på redningsskøyta viste oss var helt fantastisk. Det er en enorm trygghet å vite at de finnes og reagerer så kjapt når ulykken er ute, sier Bernt.

– For seks år siden fikk vi tau i propellen og måtte ringe etter hjelp. Og for et par år siden hadde vi motortrøbbel med «Solstrålen IV» utenfor Kragerø. Da ble vi tauet helt hjem til Porsgrunn. Så den årskontingenten har vi fått god uttelling for, sier Bernt, som slett ikke har mistet kjærligheten til båt og sjø etter ulykken.

I år insisterer imidlertid May-Lisbeth på landfast ferie.

– Vi har kjøpt campingvogn som vi skal kjøre oppover Vestlandet med. Hvis vi finner ut at det ikke er noe for oss kjøper vi sikkert en mindre båt neste år, sier hun.

– Båtlivet er en livsstil – det er noe med fellesskapet med andre båtfolk, bølgeskvulp og lyden av en putrende motor som ligger i blodet. Det finnes ingen campingvogn i verden som kan konkurrere med det, fastslår Bernt.