Reddet fra stormen

Storseilet revnet mens stormen raste i vindkastene den 5. Juli 2020. Den erfarne seileren Thore Guldahl (74) lå under dekk med smerter i ryggen og hodet, og forsto at han måtte tilkalle hjelp.

– Følelsene da jeg så redningsskøyta, er vanskelig å beskrive, sier den robuste sjøulken og blir blank i øynene. – Jeg har fått helt spesielle følelser for disse gutta her, sier Thore Guldahl fra Eydehavn i Agder.

Søndag 5. juli ble han berget av redningsskøyta utenfor Tromøy i Arendal i stormværet, etter at seilet hadde spjæret og Thore selv lå under dekk med skader i rygg og en smell i hodet.

Gjensynet med redningsmennene om bord på RS 147 Inge Steensland ble følelsesladet. Særlig for Thore og Kim Gøran Holthekåsa.

Sistnevnte hoppet om bord fra redningsskøyta og over i havaristen mens bølgehøyden var 5-6 meter og vindmåleren viste opp mot 45 knop.

– Det var den eneste løsningen, vi kunne ikke begynne å flytte ham over i redningsskøyta i et slikt vær, sier Kim Gøran, som etter det heltemodige «tigerspranget» kjørte Thores seilbåt inn til havn.

– Han undersøkte meg kort, før vi satte kursen innover, og snakket med meg hele tiden. Jeg følte meg trygg, sier Thore.

På vei fra Skagen

Denne helgen var det meldt kraftig uvær i Skagerrak utover søndag den 5. juli. Den erfarne seileren Thore Guldahl fra Arendal var på vei hjemover i seilbåten fra et hyggelig treff i Skagen.  Thore anslo at han ville klare å nå hjem i båt i god tid før det ville blåse opp.

– Jeg var klar over værmeldingen, men tenkte jeg hadde god margin, sier han.

Overfarten til Skagen er blitt ren rutine for Thore.

– Det er blitt en tradisjon å dra over. Vi er en liten gjeng som møtes der nede et par ganger i året, og jeg har jo god tid som pensjonist. Men denne søndagen var jeg bestemt på å ta seilturen hjem, sier Guldahl.

Meteorologisk institutt hadde utstedt gult farevarsel og varslet vindstyrke opp i stiv kuling med storm i kastene.

Overfarten fra Skagen hadde gått fint.Thore hadde bare 9-10 nautiske mil igjen til land. Så blåste det plutselig opp.

–Været kom som en overraskelse, flere timer før det var meldt, medgir han. Det er dessverre lærdommen; mot naturen kan vi fint lite gjøre.

Et voldsomt vindkast snudde med ett den 37 fot lange Boström-havseileren hans rundt som et eggeskall.

Vinden rev storseilet hans i filler som om det var et papirtørk. Guldahl anslo bølgene til å være opp mot seks-syv meter på dette tidspunktet. Likevel måtte han forsøke å sikre bommen og de løse delene, for å unngå at det utviklet seg.

Slo ryggen og hodet

En liten del som tilhørte bommen var knekt av helt innerst mot masten, og Thore gjorde klar en tamp med tau for å få surret fast de løse delene.

–Håpet var å få strammet alt inn med vinsjen på styrbord side, da sjøen plutselig kom som et høyhus over rekka og begravet dekket i vann.

Thore ble slengt bakover og traff en benk med ryggen. I fallet slo han også hodet inn mot skottet til cockpiten.

–Da så jeg både stjerner og måner. Men motoren gikk, og jeg fikk krabba meg ned i salongen.

Vel nede under dekk sjekket han at alt av utstyr fungerte, og han leste av posisjonen på kartplotteren.

For nå hadde hodet begynt å svirre. Thore husker han lurte en liten stund på om han kvalifiserte til assistanse, så lenge motoren gikk, og seilbåten hadde riktig kurs mot kysten på autopilot.

–Men det var til slutt bare én ting å gjøre. Jeg kalte opp Tjøme radio over VHF-en og ba om hjelp fra redningsskøyta. Det angrer jeg ikke på i dag.

La skøyta tett inn mot seilbåten

Om bord i redningsskøyta RS Inge Steensland i Arendal mottok skipsfører Torjus Sundsdal oppkallet fra Hovedredningssentralen få minutter senere.

Klokken 17.40 på ettermiddagen, i stadig sterkere vind, var de på vei ut til Thores sist kjente posisjon, som ifølge Torjus er svært nøyaktig gitt.

–Det hjalp oss veldig med en nøyaktig avlesning, sier skipperen.

Om bord var styrmann Tom Christian Sønsteby Svendsen og maskinsjef og redningsmann Kim Gøran Holthekåsa klare til innsats.

–Det første vi så var masta på båten hans, ganske nær der vi hadde fått posisjon – bare med ørlitegrann avdrift, forklarer Kim Gøran.

På intercom og med radioforbindelse til Thore gjorde de seg klare til aksjon. Torjus bestemte seg for å legge den nesten 30 tonn tunge redningsskøyta kloss inntil seilbåten mellom to bølgetopper, og Kim Gøran gjorde seg klar til å hoppe.

I løpet av et kvart sekund presset skøyta skroget inn mot rekka på seilbåten så det bøyde seg innover. «Nå,» sa Torjus rolig til Kim Gøran.

–Plutselig ser jeg redningsmannen bykse over rekka i et tigersprang, sier Thore. Han hadde krabbet opp i døråpningen til cockpiten.

Resten er historie. En historie som endte godt, denne gangen. Det er umulig å si hvordan det ville gått med Thore der ute i det frådende havet, uten hjelp.

Vi vet lite. Jeg burde kanskje ikke tatt det jeg trodde var en veloverveid avgjørelse, men det viser at man aldri kan være forsiktig nok.

Karene på skøyta og Thore blir stående og snakke lenge på dekk. Uhell kan raskt skje, selv om ikke værforholdene er så dramatiske som denne aktuelle søndagen.

De er alle enige: Uten en aktiv redningsflåte langs norskekysten, ville liv ha gått tapt, selv i solskinnsvær.

Thore veksler et par blikk med Kim Gøran og de to andre karene.

–Du må ikke stille flere spørsmål, jeg kjenner det kommer sterke følelser, sier han.

Se redningsmannskapets egne bilder fra hendelsen: