Dagen jeg aldri glemmer

Sensommerseilas

Sommeren 2019 hadde vært så fin, også her på Vestlandet. Nå var den på hell, og mørke stormskyer samlet seg i horisonten. Klokken var 17.00 og alle forberedelser var gjort. Værvarslet var sjekket og det skulle være fint frem til kvelden. Rolf Pettersen er nøye. Han har testet alle vester før sesongen, veid de og sjekket patronene. Han er opptatt av sikkerhet. Opptatt av at alt skal føles og være trygt. Nærmere byen gjør Stavanger Seilforening seg klar for sin tirsdagsregatta. Alt er som det pleier denne varme ettermiddagen sent i august.

På vei ut folder seilene seg pent i den rolige vinden og seilbåten farer bortover vannet. Livet er akkurat så bra som det kan være for de gode kameratene.

Som et lynnedslag

Så skjer alt veldig fort. Vinden kommer som ei kule. Plutselig blåser det opp fra 2 til 24 sekundmeter på 15 minutter. og båten treffes med en voldsom kraft. Ingenting går som det skal. Det blir umulig å ta ned seilet. Om Rolf snur, vil bommen slå minst en av de andre ut av båten. Går han opp mot vinden vil de bli blåst over ende.

Det finnes ingen vei ut. Vinden har tatt kontroll over båten. Nå må de stole på alle forberedelsene.

Plutselig ligger de der. Vannet kjennes ikke så kaldt med en gang. Vestene blåser seg opp som de skal. De ser land. Ikke så langt om man tenker seg om, men for langt å svømme. En båt i nærheten starter opp. De tre i vannet er sikre på at redningen er nær. Rolf sjekker de to kameratene. Ser at vestene sitter som de skal, at ingen sitter fast i noe. Han kan ikke risikere at noen blir med båten ned.

De venter på båten som lå så nære, men plutselig snur den. I fortvilelse ser de redningen gli unna mens vinden pisker opp vannet rundt dem.

De lange minuttene

Det føles som en evighet. Minuttene bare snegler seg av gårde. Kan det ha gått en halvtime? En time? Det tar 8 minutter før de er der. Redningsskøyta RS Sjømann kommer først. Så kommer resten. Politibåten, legehelikopteret, redningshelikopteret og brannbåten. På land står ambulanser og politiet med blålysene på og de tre i seilbåten kjenner på alvoret.

Skipsfører Mauritzen på redningsskøyta vet at det handler om minutter nå. Vannet føles ikke så kaldt med en gang, men det er kulda som tar liv. Ingen tåler å ligge lenge i vannet. Nå haster det å få de tre som klamrer seg til seilbåten opp. Skipsføreren forsøker å skjerme dem for vinden og bølgene, men da blir alt bare verre. Vinden tar tak i redningsskøyta og tiden er knapp. Endelig får han manøvrert skøyta helt inntil og får kastet ut livline.

De er reddet!

Debrief

Rolf Pettersen har med seg kake. Han skal inn og møte de som plutselig har blitt så enormt viktige for han. De fire som stod helt først da han trengte noen andre mer enn noen gang, skal takkes. Han er rørt og imponert. Og han er i live.

Der inne får han vite hva som skjedde mens han og de to kameratene lå i vannet. En person på land hadde sett alt og ringt rett til Hovedredningssentralen. På sentralen svarte en dyktig tidligere ansatt fra Redningsselskapet på nødanropet.

De fire redningsmennene på redningssøyta RS 151 Sjømann gikk på vakt klokka 17.00 – nøyaktig samtidig som de tre kameratene gikk om bord i båten inne i Åmøyfjorden. De hadde akkurat hentet skøyta etter en gjennomgang på verksted og hadde knapt fått startet opp før meldingen kom. Før de visste ordet av det var de midt i en redningsaksjon med en kantret seilbåt og tre menn i havet. Det blir knapt mer dramatisk enn det.

Takknemlig

Rolf Pettersen er helt sikker i sin sak; Alle som har noe med sjøen å gjøre setter pris på Redningsselskapet. Han kan ikke få rost sine redningsmenn nok. Ferdighetene, kunnskapen, roen. Han vet at det kunne gått så mye verre. At minuttene kunne blitt langt flere.