– Dette kommer ikke til å gå

I april 2015 ble Kristiane Sleveland reddet utenfor Egersund

Kristiane er i ferd med å gi opp. Hun ligger halvveis nede i det kalde vannet, klemt fast mellom båten og det glatte svaberget. Svelger saltvann, puster tungt, er så sliten, så sliten som hun aldri før har vært.

Ikke slik det skulle bli

Kristiane føler seg fryktelig alene. Hun tenker at dette ser umulig ut.

Det var ikke slik hun hadde tenkt det skulle bli, 16 år gamle Kristiane Sleveland. Hun er glad i å fiske, glad i å kjøre båt og hadde sett for seg en av disse virkelig gode ettermiddagene. Bare henne, fiskestanga, lyden av bølgene og fuglene.

Noen timer tidligere dro hun hjem fra skolen, spiste middag, fant fram redningsvest, varme klær og dro til kaia der lillebrors knallgule tifots båt lå fortøyd.

Og den begynte jo så bra, turen hennes. Det tok ikke lang tid før den første fisken lå og sprellet i båten.

Men så økte vinden. Bølgene som kom, gjorde at hun bestemte seg for å dra hjem. I det samme kjente hun at det nappet.

Hun sveiver inn, men noe er galt. Snøret har viklet seg inn i propellen.

Kristiane jobber for å få løs floka. Fisken gir seg ikke, napper fortsatt i snøret, hun kjenner at det er en storfisk, hun jobber hardt nå.

Hun merker ikke at båten driver mot et skjær, før det plutselig er bråstopp. En kraftig bølge kaster båten halvveis opp på skjæret.

Kristiane begynner å bli redd. Hun sliter i snøret til hun får sår i hendene.

Så kommer bølgen. Kristiane blir kastet ut av båten.
Hun forsøker å dra båten opp skjæret, men de sleipe algene gjør det umulig å få fotfeste. Hun sklir, bakser med båten, hiver dypt etter pusten, gang etter gang.

Sakte forsvinner kreftene hennes. Hun havner mellom båten og svaberget, kommer ikke løs. Vannet er iskaldt. Dette kommer ikke til å gå.

– Jeg tenkte på kjæresten, familien, vennene mine. Jeg tenkte på hvor glad de er i meg, at de ikke vil miste meg, hvordan de kom til å ha det etterpå.

Kristiane trenger hjelp. Hun drar den halvvåte mobiltelefonen fram jakkelomma. Den er nesten tom for batteri. Kommer hun til å rekke det?

Hjertet hennes hamrer da skipsføreren på redningsskøyta svarer. Hun har bare to prosent batteri igjen. Det siste hun hører ham si, før telefonen dør ut, er «ja, vi skal sende ut en…».

Hørte han alt hun sa? Vet de hvor hun er? Det eneste hun kan gjøre nå er å vente og håpe.

På redningsskøyta i Egersund skjønner de at det er alvor.Redningsmann Ask kler på seg arbeidsdrakt og hjelm i en fart. Han hopper i lettbåten for å komme raskest mulig til Kristiane. Nå teller hvert sekund.

Ti minutter senere ser Kristiane en rødoransje båt komme mot henne i full fart. Hun kjenner lettelsen bre seg i kroppen.

– Dette er ikke slutten min. Jeg får hjelp, de fant meg.

Handlet raskt: – Da Kristiane ringte skjønte vi at det hastet. Vi fikk ut livbåten og satte utover fjorden. Fra oppringet kom til jeg rapporterte at hun var i god behold gikk det 19 minutter, forteller redningsmann Ask Vibe Sama.

Ask kjører så fort han kan.
– Hun var nedkjølt, i sjokk og husker ikke helt hva som hadde foregått. Men jeg så at hun var veldig lettet over å ha fått hjelp, forteller redningsmannen.

Da Ask rapporterer at hun er i god behold har det gått 19 minutter fra telefonen kom.

Ask tar henne med til redningsskøyta som har kommet til. Mannskapet støtter henne mellom seg på vei opp i styrhuset.  De gir henne ullundertøy, lager varm drikke og legger et pledd rundt henne.

Det har gått en liten uke. Kristiane er tilbake om bord, med roser og en varm takk til sine redningsmenn.

– Jeg er veldig takknemlig for at Redningsselskapet er her. Uten dere er det ikke sikkert jeg hadde vært her, sier hun.

Mannskapet på skøyta er glad for å se henne igjen.

– Det er ingen tvil om at dette kunne gått veldig galt. Det var flaks at Kristiane drev opp mot berget, der hun kunne komme seg i land, forteller redningsmann Ask.

– Hadde det vært midt i fjorden, ville situasjonen vært enda farligere. For selv om det var en fin dag, var det bare åtte grader i sjøen, sier han.

I uken som har gått har Kristiane tenkt mye på det som skjedde. Om kveldene, når hun har lukket øynene for å sove, har hun sett båten velte og bølgene slå mot henne.

– Jeg er så glad for at jeg kom meg hjem i god behold. Samtidig tenker jeg at sånn som det lå an, så burde jeg ikke vært her.