Henrik, hold deg fast!
En novemberdag i 2013 ble Tom og Henrik Johansen reddet utenfor Tromøya
Tom Johansens pappahjerte dunker hardt i brystet. Havet rundt er sort og sinna. Inni hodet murrer en ubehagelig tanke: Har han tilkalt hjelp for sent?
Hvor er Henrik?
«Ja vel da», Tom Johansen smiler resignert til sønnen. «Det er greit, du kan få være med.» Niåringens argumentasjon, lyst og iver er smittende og kan få en bestemt pappa til å kapitulere. Henrik bryter ut i et seirende smil: Han får være med likevel!
En svak vind lager krusninger på vannet. Små bølger lepjer etter skroget på fiskebåten idet de tre legger ut fra Øyna på Tromøya. Båten er en 26 fots åpen fiskebåt med styrhus på siden bak. Sidene er høye og solide. Det er en trygg og stødig båt, med selvlensende dørk og teinehaler foran. Og fiskekum. Pappa Tom og kameraten Bjørn har bygget båten selv. Tom har lært båtbyggerkunsten av sin egen far og kjenner gleden over å få videreføre arven til neste generasjon; Henrik er nysgjerrig og lærevillig. Han liker å skru og mekke, og Tom er stolt over hvor handy guttungen er. Regnværsskyene over Arendal denne ettermiddagen er tunge og mørke. Høsten har for lengst meldt sin ankomst. Løvtrærne langs skjærgården er kledd i toner av oransje, rødt og gult, men skyene som ligger tett i tett over himmelen gjør dagen grå og kald.
Mamma Signe kjenner varmen idet hun trår over terskelen til det hvite trehuset etter endt arbeidsdag. Huset dufter deilig av middag og hun hører bestemor og minstemann Hermann på sju år pusle lenger inne. Men hvor er Henrik?
Båten gynger i bølgene. Uten fremdrift er de overlatt til naturkreftene.
Stadig mørkere
Hun kjenner uroen når bestemor forteller at Henrik ble med pappa ut. I dette været, tenker hun. Signe forsøker å skyve vekk engstelsen hun føler og speider etter guttene sine fra stuevinduet. Ute har vinden tatt seg opp og mørket vil snart senke seg over dem.
Tom, Bjørn og Henrik trekker teiner. Over dem kretser noen måker. De bakser i vindkastene. Det er regn i luften. Temperaturen ligger rundt ni grader, men vinden som jager med økende styrke gjør at det føles kjøligere. Havet, den tåkete horisonten og de mørke skyene som ruller på himmelen over dem glir over i hverandre i nyanser av grått. Stadig mørkere. Som i et sorthvitt fotografi.
Hva var det?
Heldigvis har båten godt med lys. Lanternene på båten lyser opp mennenes oransje oljehyre, Henriks grønne jakke og den oransje luen som skjuler de lyse lokkene og holder ham varm i vinden. Nå står den siste teinen for tur, det skal bli godt å komme hjem og inn i varmen igjen. Tom setter båten i revers for å bakke mot markøren da smellet kommer. Hva var det? Han skyver på manøverhendelen en gang til, men ingenting skjer, båten vil ikke i revers. Noe er feil med propellakslingen. Han prøver fremover. Ingenting. Båten gynger i bølgene. Uten fremdrift er de overlatt til naturkreftene. Tom kaster ut to dregger før han forsvinner under dekk og inn i motorrommet. De to kameratene jobber iherdig: Mot bølgene som angriper fra alle retninger – og mot klokka. Hver gang en ny bølge tar tak i båten må de jobbe med å holde balansen. Han vet ikke hvor lenge de holder på, men omsider innser Tom at de ikke vil klare å fikse dette selv og sender ut et mayday på VHF’en. Det knirker i tauverk for hver bølge som river og sliter i dreggene. Bunnen gir ikke godt nok feste og de to dreggene har begynt å gi etter for presset.
Ingen tid å miste
På skøytestasjonen på Havstad tikker nødmeldingen inn fra Tjøme Radio. Tre hummerfiskere har fått motorstans og driver hurtig mot Øyna. For å gjøre saken verre er den ene av dem et barn. Redningsmann Håvard, maskinsjef Vidar og skipsfører Knut-Even hiver seg rundt og setter ut fra kaia i løpet av minutter. Det er ikke mange som er ute i dette været. Mens regnet pisker på styrhusrutene skyver Knut-Even manøverhendelen forover og kjører alt hva remmer og tøy kan holde. De har ingen tid å miste. Han vil nødig at de tre havaristene havner i sjøen. Med vindstyrke opp mot 20 meter per sekund, og en bølgehøyde på tre meter, vil oppdraget med å få dem i sikkerhet kunne bli både vanskelig og farlig.
«Hold deg fast!»
Med fornyet styrke tar havet tak i båten. Virvlende bølger som kommer fra alle retninger. Det er som om havet rundt dem koker. «Henrik, hold deg fast!», Tom Johansens pappahjerte dunker hardt i brystet. Han må rope for å høres over vindkastene og lyden av regn som trommer rundt dem. Det gjør vondt å vite at sønnen er i fare. En ny bølge griper tak i båten og kaster dem enda litt nærmere fjellknausen.
Men fjellet nærmer seg raskt. Det er bare å vente og håpe at redningen er der før de treffer.
Havet rundt er sort og sinna, med skummende hvite bølgetopper – og den tidligere så stødige båten føles nå veldig, veldig liten. Han må ikke se at jeg er redd, tenker Tom. Han vil ikke at sin egen uro skal smitte over på Henrik som tviholder i rekka for ikke å miste balansen. Dagslyset er begynt å svinne og over dem beveger skyene seg lavt og fort. «Dette går fint, Henrik, bare hold deg fast», bedyrer Tom mens han jobber for å holde stemmen stødig og skjule sin egen frykt.
På redningsskøyta holder mannskapet kontakt med havaristene over mobiltelefon. Så godt det lar seg gjøre kartlegger de situasjonen. Er noen skadet? Hvordan går det med den lille gutten? Har dere dregger? Har alle vester på? Har de flåte de kan gå i dersom det skulle komme til det punktet? Tom forsikrer om at det foreløpig går bra med dem. Alle har vester på. Han har forsøkt dreggene, men området har en vanskelig grunn og dreggene vil ikke gripe tak. Tom har til og med utløst flåten som en ekstra sikkerhet. Han har gjort alt riktig, men ulykker inntreffer ofte brått og uventet. De kan ramme selv den mest forberedte. Fjellet nærmer seg raskt. Det er bare å vente og håpe at redningen er der før de treffer.
Nærmere og nærmere
Minuttene snegler seg av gårde. Snart et det ikke mer enn en mannslengde mellom båten og fjellveggen som stiger opp av havet. Inni hodet murrer en ubehagelig tanke: Har han tilkalt hjelp for sent? Igjen ser han for seg det kalde vannet som nå venter dem.
Tom har opplevd havari på fiske tidligere. Han har kjent følelsen av iskaldt hav på kroppen, uten mulighet til å komme ut at det. Han har kjent hvordan den lave temperaturen sinker alle bevegelser og etter hvert stenger ned kroppens funksjoner. Det er vondt og slitsomt nok for en voksen, men for et barn… Hvor mye vil Henrik tåle? Hvor lenge vil de kunne vente på hjelp?
Hele tiden avveier de hvorvidt de skal bli på båten eller om de skal gå i redningsflåten. Hva er tryggest? Hva vil tåle å bli kastet i fjellet flest ganger uten å bli gnagd helt i stykker før hjelpen kommer? Tom ser for seg hvordan de havner i vannet. Hvordan bølgene vil presse dem mot fjellveggen med utrettelig styrke. Havet kan være både en venn og en fiende. Det ligger en massiv kraft i bølgene som omringer dem. Endeløse bølger som vil løfte dem opp det ene øyeblikket for så å presse dem under i det neste. Heldigvis har alle tre på seg redningsvest.
Tom ser for seg hvordan de havner i vannet. Hvordan bølgene vil presse dem mot fjellveggen med utrettelig styrke.
Forhåpentligvis vil vestene holde hodene deres over vann og forhindre at sjøen fyller lungene for hvert åndedrag. Men tenk om han ikke klarer å holde Henrik ved sin side. Tenk om de kommer vekk fra hverandre. Dagslyset er borte og i lyset fra lanternene ser havet blåsvart og endeløst dypt ut.
Brått flerrer et blått lys gjennom horisonten. Lyden av sirener skjærer gjennom luften. «Det var som i en actionfilm», minnes Henrik senere. Tom løfter blikket og ser redningsskøyta komme fossende mot dem gjennom regndisen. Det er som om han endelig kan puste igjen. De er snart trygge. Henrik er snart trygg. I siste sekund Redningsskøyta nærmer seg fiskebåten. De må være raske om båten ikke skal gå i fjellknausen. Redningsmennene forsikrer seg igjen om at alt går bra med Tom, Henrik og Bjørn.
Løper dem i møte
Fiskebåten og redningsskøyta danser i bølgene som nå er oppe i tre meters høyde. En ujevn dans; når den ene båten løftes opp i en bølgetopp kastes den andre ned i en bølgedal. Det er vanskelig og uforsvarlig å forsøke å få de tre havaristene om bord i redningsfartøyet. De beslutter å slepe fiskebåten til roligere sjø. Mens Knut-Even posisjonerer redningsskøyta arbeider redningsmann Håvard og maskinsjef Vidar hurtig på dekk. De får kastet over en kasteline og med knapp margin får de trukket fiskebåten vekk fra grunna og vannmassene som kaster seg over berget foran dem.
Når de endelig befinner seg i smult farvann tar Tom opp telefonen. Signe. Hun har forsøkt å få tak i dem flere ganger men han har latt anropene passere. Han ville ikke engste henne. Nå da de endelig er trygge slår han nummeret.
Da redningsskøyta en liten stund senere setter dem i land står bestemor, Herman og Signe og venter på dem. Signe løper dem i møte og omfavner guttene sine. Hun klemmer Henrik hardt inntil seg. Fuktige øyne blunker vekk tårer. På en brygge, omringet av novembermørke, står en liten familie og holder rundt hverandre. Allerede dagen etter er Tom, Bjørn og lille Henrik tilbake på sjøen. Gårsdagens sterke vind har lagt seg. En lett bris blåser gjennom leia. Det er en spesiell følelse å være ute på samme sted hvor det bare 24 timer tidligere holdt på å gå fullstendig galt. Tom håper av hele sitt hjerte at Henrik ikke vil få varige mén etter hendelsen; at Henrik ikke utvikler traumer eller frykt.
Fortsatt ikke glemt
Fire år senere er hendelsen fortsatt ikke glemt hos familien Johansen. Henrik har rukket å bli en oppvakt og sjarmerende 13-åring, og interessen for båt og sjø har bare blitt større. Pappas frykt var heldigvis ubegrunnet. Tom tror ikke hendelsen har forandret ham i stor grad.
«Jeg er nok litt mer forsiktig, litt mer nøye med å sjekke at alt utstyret virker som det skal. Jeg har vært ute i dårligere vær enn det vi opplevde, men da har alt utstyret fungert. Den dagen det er noe feil med båten eller utstyret – det er da du får aha-opplevelsen, for da skjer ting fort. En uønsket situasjon kan raskt eskalere», konkluderer han før han trekker pusten og legger til «Jeg glemmer aldri det som skjedde med oss. Når du har med deg barnet ditt kjenner du alvoret så mye mer enn om det bare gjelder deg selv.
Selv om jeg ikke tenker særlig på hendelsen i det daglige blir jeg minnet på det hver gang jeg ser redningsskøyta i full fart med blålysene på. Da kommer flashbackene. Hva er det som venter redningsmannskapene i den andre enden? Hvem er det som venter nå?»
Neste generasjons maskinsjef? Henrik har stor interesse for båter og motorer. Om bord i RS «Inge Steensland» får han svar på spørsmål av redningsmann Frode Opsanger Holmedal, og får prøve noe av utstyret som redningsmennene bruker når de redder liv. Redningsaksjoner med barn involvert er alltid litt ekstra spesielle.
Henrik og Tom berget livet på grunn av mennesker som DEG. Gi en livreddende gave!
Kontonummer: 5005.26.50000