Overlevde i kaldt vann
I juni 2021 ble Rune Myrseth reddet utenfor Hitra.
Tekst og foto: Arja Grimstad Ones
«198…199…200». Hvor lenge kan et menneske overleve i 9 grader kaldt vann? Og når er kroppen så kald at tallene stokker seg? Kritisk nedkjølt og sterkt redusert overlevde Rune Myrseth over fire timer alene på Frohavet. Mye takket være ei gummibukse, en sterk vilje til å overleve og en redningsskøyte i nærheten.
Idyll
Det var en av de dagene som ikke kan beskrives som annet enn idylliske. Kveldssolen bader Frohavet i et gyllent lys. Blikkstille vann. Varmt i luften. På radioen surrer «Topp 40». Sanger med titler som «Salt», «10.000 mil», «Pappa sin båt», «Lonely» og «Both sides now» fyller luften. Rune Myrseth står på dekk og drar teiner. Selv om fangsten til nå ikke har vært noe å skryte av, er det en deilig dag å være fisker. På radioen synger Lady Gaga, “I’m off the deep end, watch as I dive in, I’ll never meet the ground….We’re far from the shallow now.”
Over rekka
Han har akkurat dratt to lenker, og holder på med den tredje. Tømmer teinene som har noe i seg og agner på ny. Han jobber hurtig. Klargjør og setter. På seg har han en arbeidsbukse med flyteelementer. Buksa er varm, men den beskytter klærne for leire, sjøsprøyt og agn. På dekket ligger en kveil med tau fra teinelenkene. Tauet velter ut i arbeidsområdet. Det der ser litt skummelt ut, tenker Rune. Han skal til å skyve kveilen ut av veien da tauet rykker til. Tauet strammer rundt foten. I det teina treffer vannskorpa blir Rune dratt overende. Tauet røsker han over dekket, før også han forsvinner over ripa og ned i Frohavet.
Hold deg rolig
Som gammel kamskjelldykker har Rune tilbragt mye tid i vann. Til sin store overraskelse kjennes ikke vannet som omslutter han så veldig kaldt ut. Ennå. Men han vet at Frohavet kun holder en 9-10 grader, og at det raskt vil føre til kritisk nedkjøling. Hold deg rolig. Om han skal ha noe som helst sjans for å overleve må han handle rett. Og raskt! Selv om kroppen har fått litt juling går hodet heldigvis klar. Med bevisstheten i behold får han raskt viklet foten løs av tauet. Krepseteinas letthet gir ham akkurat nok tid, før den dras til bunns. I fallet har Rune mistet brillene. Verden er tåkete. I det kalde, mørke havet ser han konturene av «Sverre Junior» som sakte glir i fra ham. Båten fortsetter å sette teiner som om ingenting har skjedd. De lystige tonene av radioen blir svakere og svakere. Til slutt er det bare han og det endeløse havet igjen.
En gummibukse til unnsetning
Rune har levd med og av havet hele sitt liv. Han vet at oddsen er mot ham. Han er ikke ventet hjem før seint på natt. Tenk om ingen etterlyser ham i tide? Hold deg rolig, tenker han for seg selv. La minst mulig vann komme inn i klærne. Hvis jeg holder meg oppreist og beveger meg sakte, vil vannet som kommer inn etterhvert bli varmt opp og isolere. Litt som en våtdrakt. Det er slettes ikke en dum tanke, og gummibuksa med flyteelementer skal vise seg å spille en avgjørende rolle i Runes til nå 55-årige liv.
Ikke i dag!
Rune Myrseth er ikke en mann til å gi opp. Han tenker på de der hjemme. Kona, sønnene på 12 og 8 år. Kanskje vil han en dag befinne seg på feil side av vektskåla og gi tapt mot havet, slik mang en fisker har måtte gjøre før ham. Men det skal ikke bli i dag! Han har en kjæreste som venter på ham, foreldre som er glade i ham, og to sønner som trenger pappaen sin. Rune vil hjem. Selv om det ser mørkt ut, må han i alle fall prøve. Han biter fast i kanten på gummisnekkerbuksa, trekker buksa oppover med tennene, og forsøker å redusere mengden vann som kommer inn. Så strekker han armene ut i et svømmetak. «Én.» teller han. Armene lager krusninger, «To. Tre. Fire. Fem…»
Tell til hypotermien tar deg
Slik fortsetter han. Prøver å orientere seg etter sola. Peiler ut hvor han tror nærmeste skjær er. Tidligere på dagen så han redningsskøyta RS «Horn Flyer» passere med kurs nordover. Han har ikke sett skøyta komme tilbake, og tanken på at den skal vende sørover igjen, og oppdage ham i leia der han ligger, gir et halmstrå av håp. Rune våger ikke legge seg på ryggen og flyte. Det vil fylle buksene med kaldt sjøvann og redusere tiden han kan klare seg i påvente av hjelp. «…198..199…200.» Da han kommer til 200 begynner han på nytt.
Timene går. Det kalde vannet har begynt å tære på både kropp og kognitive evner. Rune mister følelsen i beina. Fingrene er numne. Tankene blir grøtete. Hvilket tall kommer nå? Han begynner å telle til hundre, men etterhvert blir også dét uoverkommelig. 100 blir til 20. 20 blir til 10. Sakte synker Runes kjernetemperatur. En uendelig håpløs situasjon, i et uendelig stort og ensomt hav. «1…2…3…4…5…6…7…8…9…10.», teller han. «1…2…3…4…5…6…7…8…9…10.». Og dét er det siste Rune Myrseth husker.
En krepsefisker savnet
På stasjonen på Fillan har mannskapet krøpet til køys da oppkallet fra Hovedredningssentralen kommer. Klokken viser 00:18. En katamaran på 15 meter er savnet i området Uttian-Gjæsingen-Mausund. Ellers er det sparsomt med opplysninger. SAR Queen helikopteret er sendt fra Ørlandet for å delta i søket. Gutta på redningsskøyta får raskt på seg arbeidstøy, og setter kurs mot havområdet mellom de tre nevnte øyene. Med jevne mellomrom har de kontakt med HRS. Bit for bit dannes situasjonsbildet. Da operatøren oppgir «Sverre Junior» som navn på det savnede fartøyet vet gutta på skøyta med ett hvem de leter etter. Skipsfører Odd Inge Riiber kjenner til krepsefiskeren fra Sistranda, og skal man fange kreps må man på dypt vann. Den erfarne skipsføreren setter kurs mot Gjessinghavet.
I et lite lokalsamfunn som Hitra trenger man ikke være omgangsvenner for å hilse når man møtes på butikken. Som redningsmann stasjonert på et lite sted kan man grue seg til det oppdraget hvor man kjenner den forulykkede. Men man tar det. Det er klart man gjør. Og under oppdraget er det uansett ikke plass til følelser. Når man kan være den avgjørende faktoren mellom liv og død er det kun rom for handling.
Brått bryter skipsførerens stemme inn over motorduren:
«Mann over bord!»
«Mann over bord!»
Redningsskøyta «Horn Flyer» flyr gjennom den lyse natten Til høyre for skipsfører Riiber, sitter styrmann Kenneth Akseth og prøver å finne ut av «Sverre Junior»s kallesignal. Ikke for å kalle opp skøyta – de tror uansett ikke de kommer til å få noe svar – men for å se om noen av blåsene de kjører forbi kan tilhøre Runes teiner og lede dem i retning båten. Maskinistene Kristian Tømmervåg og Jan Einar Gevik gjør klar skøyte og mannskap for søk. Det er gått mange timer siden Runes kjæreste først begynte å bli bekymret da ektemannen ikke svarte på telefonen. Å være fisker er ansett som Norges farligste yrke. Kenneth og mannskapet kjenner til nok historier om fiskere som har blitt med bruket ned. Og med sjøtemperatur såvidt over ti-tallet har de ikke særlig tro på å finne den savnede fiskeren i live. Brått bryter skipsførerens stemme inn over motorduren: «Mann over bord!». Da Kenneth titter opp ser han at de passerer en skikkelse i vannet. Det er bare toppen av overkroppen og hodet som synes, men mannen løfter armene; han lever!
Det sitter i ryggmargen
Mannskapet som til nå har forberedt seg på å hente opp en omkommet kjenner adrenalinet. Han lever! Det skulle nesten ikke vært mulig. Vester klikkes på plass. Hydraulikk på. Dykkeplattform ned. Gjøre klar AR bøylen. Mentalt kobler de om fra hjertelungeredning og gjenopplivning, til hvordan de skal klare et så skånsomt opptak som mulig. Alt skjer automatisk. Som livredder må du trene til det sitter i ryggmargen. Alle går inn i rollen. De vet hva de må gjøre.
Rune er nødt til å være hypoterm. I flere timer har han stått slik rett opp og ned i havet. Blodet i beina og føttene er med all sannsynlighet farlig kaldt. Om Rune legges horisontalt vil dette blodet rushe til mot hjerte og indre organer. I verste fall vil det gi ham hjertestans.
Da de forsøker å legge løkken på AR-bøylen om kroppen hans, griper han heller tak i bøylen og holder seg fast. Tre mann må til få fiskeren opp på dekk. Han har ikke muskelkraft i beina, men hele tiden holder de ham oppreist. De tør ikke legge ham ned i frykt for hva som vil skje når det kalde blodet begynner å sirkulere. Over dem henger SAR Queen. Rotorbladene pisker den ellers så stille sjøen.
«Er det noen flere?»
Rune har svært nedsatt bevissthet. Han puster og har blikkontakt, men han responderer ikke særlig på tiltale. Kenneth må nærmest rope for å få svar på om han er alene eller om det var flere på båten. De får ham inn i styrhuset. Kenneth forsøker å ta av ham de våte klærne, men Rune legger armene rundt seg selv. Han tenker ikke klart, reagerer kun instinktivt på kulden og tviholder på klærne. Rune sloss for å overleve. De er nødt til å pakke ham inn i tepper i stedet. Å varme opp en kritisk nedkjølt person er ikke uten risiko. Kenneth og mannskapet blir raskt enige om at Rune må til sykehus. Nå. Helikopteret firer ned en av sine redningsmenn.
Sliten og medtatt tviholder Rune på pleddet. Han blir urolig når de forsøker å ta det fra ham, så mannskapet og redningsmannen fra helikopteret bruker pleddet til å roe ham ned mens de får på ham løfteselen. Straks de er klare gjør redningsmannen tegn, og i løpet av sekunder dingler Rune og redningsmannen over skøyta, på vei opp mot redningshelikopteret med kurs mot St Olavs hospital i Trondheim.
«Han har tenkt rett fra det sekundet han datt i sjøen. Arbeidsbuksa med flyteelementer er nok i stor grad det som berget ham. Dét, og at han må være knallsterk i hodet.»
Kenneth Akseth
28 grader og hjerteflimmer
Da mannskapet dagen etter får vite at Rune allerede er utskrevet fra sykehuset står jubelen i taket på redningsstasjonen på Fillan. At Rune overlevde mer enn fire timer i det kalde sjøvannet er nesten ikke til å tro. Ved ankomst St. Olavs blir kroppstemperaturen målt til 28 grader. Hjertet flimret. Det var på nippet. Noen minutter mer hadde kanskje historien om Rune Myrseth hatt en helt annen slutt. Redningsmann Kenneth Akseth berømmer den tidligere kamskjelldykkerens snarrådighet. «Han har tenkt rett fra det sekundet han datt i sjøen. Arbeidsbuksa med flyteelementer er nok i stor grad det som berget ham. Dét, og at han må være knallsterk i hodet.»
Hovedpersonen selv er svært takknemlig overfor dem som berget livet hans. Dagen etter at han er utskrevet kommer han selv til stasjonen. Med seg har han en stor kasse kreps. Fangsten som overlevde den dramatiske natten og ble med til kai da styrmann Kenneth og maskinsjef Kristian seilte den oppsporede «Sverre Junior» til båtplassen sin på Frøya. Hendelsen har gitt Rune noen tanker. Når vi besøker ham har han både gjort om på båten så han blant annet ikke skal kunne sette seg fast i tauverk, og han har investert i personlig nødpeilesender.
Alle hjerter gleder seg
Da vi besøker stasjonen sammen med Rune er skøyta tatt ut av drift for planlagt vedlikehold. Maskinist og servicetekniker i full sving i motorrommet. Det er mye som skal vedlikeholdes og sees til, om man skal kunne være i beredskap 24 timer 365 dager i året. I tillegg til drivstoff og vedlikehold av skøyta, vil arbeidstøy slites og verktøy erstattes og forbruksvarer som førstehjelpsutstyr stadig etterfylles. «Redningsselskapet er en humanitær organisasjon som er avhengig av donasjoner. Uten hadde vi ikke kunnet eksistert.» Styrmann Kenneth Akseth sender en takknemlig tanke til alle givere, medlemmer, donatorer og samarbeidsbedrifter som sørger for at skøyta kan rykke ut til den som er i nød.
Og på Sistranda sitter det også noen som svært takknemlige. Som kjenner en stor takknemlighet til deg som bidrar til at noen kan komme til unnsetning når det står om sekunder; to foreldre som har fått tilbake en sønn, ei kjæreste som har som fått tilbake sin livsledsager, og to gutter på 12 og 8 som fortsatt har en pappa som kan følge dem i livet.
Vi trenger deg!
Kontonummer: 5005.26.50000
