– Jeg så at Christopher begynte å skjelve ukontrollert, og inni meg begynte jeg å forberede meg på at dette var slutten, forteller bergenseren Cathrine Moe.

Minutter før hadde idyllen vært komplett. Nå lå de i vannet og drev stadig lenger ut, snart ville de være forbi det siste skjæret. Enten ville de få et brutalt møte med svaberget, eller bare forsvinne med strømmen ut på åpent hav.

– Jeg tenkte på min mor som ville bli sittende på feriehytta alene hver sommer fremover, sier Cathrine.

Hun forsøkte å holde seg rasjonell, men på innsiden kjente hun hjertet synke.

– Jeg husker jeg var veldig konkret og ville finne løsninger. Så jeg sa til Christopher at vi måtte forlate jolla og gjøre et forsøk på å møte fjæresteinene med bena først.

Det kunne ha blitt hennes siste ord.

På ferie i pinsen

Det tegnet til å bli en solrik og varm pinsehelg denne fredagen, den 26. mai i 2023. Gradestokken pekte mot 20-tallet i solkroken, og det fantes knapt en sky på himmelen.

Som vanlig var det yrende liv på familiehytta på Store Ingerholmen, nord på Asmaløy på Hvaler, et ferieparadis for mange nordmenn.

Denne pinsen hadde hun også tatt med kjæresten, Christopher Tyskerud, og gledet seg til å vise ham hver krik og krok av sin barndoms skjærgård.

I en 10-fots aluminiumsjolle med en påhengsmotor på 6hk la de ut fra båthavna ved Listranda Camping, og hadde ingen store planer.

– Vi gikk ned Løperen mellom Asmaløy og Kirkøy, og jeg pekte og fortalte livlig om alt vi så langs land, forteller hun.

«Løperen» har fått navnet fra Løperholmen, og er et bredt sund som også er hovedleia for skipsfarten inn mot Fredrikstad.

– Når du er ved enden av sundet, står storhavet rett på. Da er neste skjær Danmark, sier Cathrine.

Overrasket av bølger

De nærmet seg munningen av sundet, og her ligger Kvernskjær, det siste faste siktepunktet i Løperen før du er på egen hånd ute i rom sjø. Litt lenger sørøst, men inntil land, ligger Galtene, en klynge med skvalpeskjær og holmer.

– Vi så fyrene og skjærene og hadde dermed rimelig god oversikt over hvor vi var, og det var nok også det som reddet oss en knapp halvtime senere, tror Cathrine.

Her ute glir stadig store skip forbi, noen på vei innover Oslofjorden, andre skal opp til Fredrikstad. Hovedfartsleden er travel, året gjennom.

De så Stena Line passere, og så et lasteskip komme inn leia. Cathrine og Christopher bestemte seg for å snu. De hadde akkurat satt kursen innover sundet igjen, da uhellet var ute.

Store bølger formet seg og begynte å slå mot sida av båten.

– Her ute blir selvsagt dønningene betraktelig større, som store dyner som løfter seg. Det er vi jo litt vant til, men du føler deg liten, da.

Med ett fosset en høy sjø inn over ripa og fylte dørken med vann. Det kom to store bølger med tett intervall, fra hver sin kant.

– Vi var sjanseløse, sier hun.

Likevel begynte de å øse, men det ville ikke nytte. De tror det må ha vært kjølvannsbølgene fra et av de store skipene som ga jolla nådestøtet.

De forsøkte å vugge båten, om de kunne få ut noe mer vann. Den hadde tatt inn for mye.

– Båten forsvant bare under oss.

Da jeg så vannet fosse inn og toftene på båten bare forsvinne nedover under føttene våre, som på film, kjente jeg det gå et gufs gjennom kroppen.

Cathrine Moe

Dermed ble de liggende og kave i vannet, som holdt drøye 7 varmegrader.

– Heldigvis hadde vi festet dødmannsknappen, og vi hadde begge redningsvester på oss.

Uten vestene er det lite trolig at de ville klart seg.

De var nemlig langt ute. Kanskje overmodig langt ute.

– Et mirakel

Cathrine forsto raskt at de måtte snu båten med bunnen opp, så de kunne legge seg på skroget. Men den lille båten tålte kun vekten av en av dem om gangen, og Christopher holdt seg fast i ripa mens Cathrine fikk krabbet seg opp på den flate kjølen.

– Vi holdt vel i grunnen en ganske rasjonell samtale i gang, vurderte muligheter og om vi skulle sikte mot land, eller la oss drive mot Kvernskjær eller Galtene, forteller Cathrine.

Det siste alternativet var hun ikke særlig begeistret for.

– For det første ville vi ende opp til havs dersom vi bommet på skjæret, og for det andre ville kanskje bølgene slå oss mot steinene med så stor kraft at vi ble slått i filler.

Hun tenkte de måtte få fatt i redningsskøyta, og lurte på om de ville kunne få signalisert til en passerende båt. Begge skjønte at de måtte foreta seg noe raskt, for de ble hurtig nedkjølt i det kalde vannet.

– Da kom Christopher på at han hadde en telefon i jakkelommen, og at glidelåsen var dratt godt igjen. Det var fortsatt liv i telefonen, det var et mirakel.

Dramatisk nødanrop

De ringte 113, med det som i etterkant er blitt betegnet som et svært dramatisk nødanrop.

– Jeg visste at alle nødetatene snakker med hverandre, og håpte jo de ville koble på Redningsskøyta umiddelbart, sier Cathrine.

Panikken hadde bredt seg, hun så hvordan Christopher hadde begynt å få kraftige skjelvinger.

– Vi hadde brukt de første minuttene i vannet på å diskutere hva vi skulle foreta oss, og det hadde tatt mye krefter. Jeg tenkte nok det verste noen minutter da. At nå er vi ferdige.

Mens de ventet på redningen, hadde de bestemte seg for å skyve båten fra seg med bena, ta et par kraftige svømmetak og sikte mot land.

– Det føltes som en evighet før noen kom. Så jeg husker vi ble enige om at vi skulle flyte mot land med bena først, slik at vi kunne stå imot den trøkken som ville komme.

Gikk rett ut

Det blafret godt i vimplene denne fredagen. Overstyrmann Ruben Haugen på RS 172 Ragnar Stoud Platou fulgte været med bekymring, og gikk ut i pressen for å advare båtfolket.

– Vi fikk oppkallet fra AMK rett over klokken 17.00, og posisjonen de hadde oppgitt stemte svært godt, vi fant dem med en gang, sier han.

De lå da og drev tett ved skjæret, og vinden hadde tatt seg ganske godt opp. Mannskapet gjør seg klar til å feste slep og til å få dem begge om bord.

Skipper Johan Leandersson fikk ropt til dem og spurt om de var skadet, og fikk bekreftet at de begge var fysisk uskadet, men medtatte.

Begge var kraftig nedkjølt etter rundt 20-25 minutter i vannet, og ble tatt med inn til Skjærhalden. På brygga ble de tatt godt hånd om, ble pakket inn i pledd og fikk varmen i seg.

Da kom reaksjonene, slik de gjerne ofte gjør litt etterpå.

– Jeg kjenner det bare jeg snakker om det. Det er små marginer, reflekterer Cathrine i etterkant av hendelsen.

– Utover i pinsen ble været stadig tøffere på sjøen, og vinden økte gjennom helga. Hva om telefonen ikke hadde virket?

Igjen kommer bildene av familien som sitter på hytta i årene fremover. Uten Cathrine i rommet. Vakuumet. Savnet.

Hun forteller at de tilbake på hytta hadde snakket om hva som kunne ha blitt resultatet dersom ikke Redningsselskapet var operative langs kysten.

– Man får en klump i magen. For dette kunne jo like gjerne ha gått feil vei for oss, sier hun.

Tilbake på hesteryggen

Et par dager etterpå var de i båt igjen, for å «komme opp på hesten» raskt.

– Vi fant ikke noe kort på butikken der det sto «Takk for at dere reddet oss», så vi tegnet og laget et selv, sier hun.

De fikk takket mannskapet på redningsskøyta ordentlig, og hadde også med seg godsaker i kurven.

– Det ble en ladning med ekte, bergenske skillingsboller på dem, sier Cathrine.

Hun lovpriser innsatsen fra alle som jobber i Redningsselskapet, og er sikker på at manges liv ville vært ganske annerledes uten dem.

– Vi har lært mye, og blir aldri lei av å snakke høyt om redningsvesten, vanntette lommer til radio eller telefon – og dødmannsknappen.

Cathrine Moe

Det er bedre å si fra en gang for mye enn en gang for lite, tenker hun.

– Meld fra hvor du drar på tur, og si fra underveis om dere endrer planer. Det kan redde liv.

Nå har hun fått levert masteroppgave, kapret drømmejobben og har begynt å glede seg til sommerferie igjen. Vi blir sittende på brygga og se ut mot det åpne havet. Bølgenes skvalping mot fjæra er monotont og søvndyssende. Men også et varsel om hvilke krefter havet rommer.

Christine kikker ned på hendene sine. Flytter på dem, som for å si til seg selv at hun fortsatt er her.

– Det var nære på.

Se hele redningsaksjonen: