Hopp til innhold

«Bestefar, skal jeg ta med din vest også?» 

Evald kjenner hvordan kulden biter. Den gjennomvåte jakka veier sikkert 30 kilo. Han tviholder i ripa. Tør ikke slippe taket på båten, i frykt for å bli trukket ned i dypet. Nå ligger livet hans i barnebarnets hender.  

Tekst og foto: Arja Grimstad Ones 

«Bestefar, skal jeg ta med din vest også?» Edvard trekker på seg vesten. Klikker spennene på plass. «Du trenger ikke det», lyder svaret fra bestefar, «vi skal bare en kort tur.»  

Den lette vinden lager små krusninger på havet marskvelden i 2022. Om kort tid vil det lille samfunnet på Rakvåg våkne fra vinterdvalen. Fra april våkner det lille kystsamfunnet til liv, og de rundt 200 fastboende får selskap av sommerturistene. Hyttefolket vil åpne opp vinterstengte hytter. Båtlivet vil vende tilbake til fjorden. Men denne vårkvelden er fjorden stille.  

Edvard spretter bortover berget med en niårings letthet. I hele vinter har han mast på bestefar. Om å ro ut til blåsen som nå ligger og dupper en 30 meter fra land. En dag dukket den plutselig opp. En gave fra stormen. Den er kun synlig i lavvann. Endelig skal de finne ut hva som skjuler seg der ute.  

Blåsen

Nede på brygga ligger den røde 10-fot lange Pioneren. Bestefar Evald løsner fortøyningene. Edvard setter årene i åregaflene. Bølgene dunker lett i skroget, i det båten glir gjennom vannet.  Gutten ror taktfast. Lener seg frem, tar tak og skyver dem gjennom vannet. Edvard var ikke store karen da han lærte å ro. Med vesten på, og et tau knyttet fast i baugen på den lille robåten, fikk fireåreingen øve seg på egenhånd. Bestefar Evald satt på brygga og passet på. Mistet Edvard årene kunne bestefar trekke ham inn.  

Hver dag tar vi valg. Oftest små og ubetydelige. Noen ganger store og viktige. De aller fleste valgene skjenker vi knapt en tanke. Vi handler på automatikk. Vi gjør ting uten å fundere på hvorfor. Slik er menneskets natur. Denne marskvelden vil Evald gjøre flere valg han i ettertid vil undre seg over.  

Edvard legger båten i ro inntil den blå blåsen. Evald tar tak. Blåsen er tung. Det er i det han skal reise seg opp det skjer: Å stå i båten strider mot alt Edvard har lært. Mot det Evald selv har lært gutten. «Men, skal du stå i båten?» hører han barnebarnet si. Han kjenner brått hvordan foten sklir. Fotfestet glipper, og den høyreiste farer over ripa. I fallet drar han med seg den lille robåten. I et kort sekund er ripa nedi bølgene. Et kort øyeblikk, men nok til at sjøvannet fosser inn i båten. Niåringen rekker å se for seg at de begge havner i vannet og at båten velter over dem. Men like fort som de var på vei ned i havet retter Pioneren seg opp igjen. I ettertid kan hverken Evald eller Edvard begripe hvordan Edvard klarte å holde seg i båten. Der og da enser han ikke at buksebeina som er blitt våte, og som snart skjuler et stort blåmerke. Hans eneste fokus er på bestefar som ligger i havet. 

Denne marskvelden vil Evald gjøre flere valg han i ettertid vil undre seg over.  

Kuldesjokket

Fjorden holder knappe fire grader. De første sekundene er ikke så kalde. Men så kjenner han det;  vannet som siver gjennom det tykke stoffet på jakka. Inn i mansjettene. Iskaldt vann som renner ned i halsåpningen. Kuldesjokket. Det føles som om noen legger en lastestropp rundt brystet på ham og strammer til. Ikke få panikk, tenker han. Edvard må ikke se at jeg sliter. Jeg kan ikke la min redsel smitte over på han.  

«Går det bra med deg, bestefar?» Bestefaren ser hvordan guttens underleppe dirrer. Den voksne mannen kjemper mot kulden. «Dette går bra» forsikrer han og anstrenger seg for ikke å vise sin egen frykt.  

Den forede jakka er gjennomvåt og tung. Gummistøvlene er fylt med vann. Han som alltid bruker joggesko ute i båten. Hvordan kunne han ta på seg gummistøvler? Og vesten som henger igjen oppe på land; det er for sent å angre nå. Evald prøver å sparke av seg støvlene, men de er som sugd fast. Han har ikke sjans til å få av seg jakke eller støvler. Det eneste som gjelder nå er å komme seg ut av vannet. Nedkjøling opptrer raskt. Den iskalde fjorden vil hemme motorikken og gjøre bevegelsene tunge. Først vil finmotorikken svikte. Deretter lammes de store muskelgruppene.

Ikke få panikk, tenker han. Edvard må ikke se at jeg sliter. Jeg kan ikke la min redsel smitte over på han.

I barnebarnets hender

Å svømme er sjanseløst. Evald kjenner hvordan han sliter med å løfte føttene. Klær og støvler er som lodd som trekker ham ned i det kalde dypet. Hans første tanke er at han må komme seg opp i båten igjen. Han griper tak i ripa og forsøker å løfte seg opp. Det er tungt, så tungt. Han samler krefter og prøver på nytt, men må raskt innse at det ikke går. Hans eneste håp er å holde seg fast i båten. Livet hans ligger bokstavelig talt i niåringens hender.  

Evald ser hvordan hans egen evne til å være rolig smitter over på barnebarnet. «Edvard» sier han, «du må ro». «Men bestefar, årene er ikke i båten.» svarer barnebarnet. Evald løfter blikket og ser årene flyte et lite stykke unna båten. Han tør ikke slippe båten i frykt for å trekkes ned, men han er nødt til å få tak i dem om han skal komme seg ut av den kalde sjøen. Med den ene hånda på ripa gjør han noe som ligner svømmetak med den andre. Sammen får Evald og Edvard tak i årene.  «Jeg ror deg inn til brygga til onkel Terje», hører han gutten si.  

Edvard er sterk. Har kunnet ro siden han var fire år. Det er ikke langt inn til land, en 20-30 meter kanskje.  Men båten har tatt inn mye vann, og med bestefar på slep er hvert åretak tungt. Evald vet ikke hvor lenge han ligger der og tviholder i ripa. Han vet bare at det føles lenge.  

Edvard er sterk. Har kunnet ro siden han var fire år.

«Går det bra, bestefar?»

Mens han ror sjekker Edvard hele tiden hvordan det går med bestefaren. «Går det bra?» spør han, igjen og igjen. Omsider kjenner Evald fast grunn under føttene. Han kommer seg opp av vannet. «Bare legg båten her, vi fortøyer den senere», sier han. Men Edvard har lært at båten alltid skal fortøyes skikkelig. Den ansvarsfulle gutten vil ikke la bestefars båt ligge i fjæra.  

Frossen og dryppende våt stavrer Evald seg de få meterne fra stranden og opp til huset. Han ber kona gå ned til brygga og se til Edvard før han vrenger av seg de våte klærne. Kroppen er knallrød fra brystet og ned.  

Bestemor Rita, eller Mimmi, som barnebarna kaller henne, skynder seg ned til brygga. Der sitter Edvard og fortøyer den lille båten. Dørken er godt dekket av vann. Han titter opp på henne. Blek i ansiktet og med våte klær spør han, «Hvordan går det med bestefar?». Rita ser den gode gutten er preget av situasjonen. Det er tydelig at han har forstått hvor galt det kunne gått.  Da han strekker seg etter øsekaret legger Mimmi armen varsomt over rundt barnebarnet. «Kom, så går vi opp», sier hun. 

Være nær bestefar

Duften av nytraktet kaffe brer seg i stuen. Ute faller regnet, men i det gamle røde tømmerhuset fra 1850 er stemningen lun og varm. På bordet står et fat med nybakte boller, skåler med syltetøy og brunost. «Værsågod, forsyn dere», smiler Rita og deler ut asjetter.  I sofaen sitter Evald og Edvard, slik de har gjort så mange ganger før. Det har snart gått en måned siden kvelden da Evald ramlet på sjøen. Det ble en lang kveld i sofaen hos bestemor og bestefar. Gutten hadde mange spørsmål. Inntrykk måtte bearbeides. Hva hadde skjedd om de begge hadde falt ute? Tenk om båten hadde veltet over dem. Om bestefar hadde druknet. I dagene etterpå merket Evald hvordan Edvard fulgte ham hakk-i-hæl. Ville være nære. Gi en ekstra klem. Være enda litt nærere enn før.  

Evald har også tenkt mye på det som skjedde. Hvordan en rask beslutning kan sende livet i en helt annen kurs enn man så for seg. Som valget om å ikke ta på redningsvest, fordi man bare skal et kort stykke. Han bruker jo alltid vest. Og gummistøvlene; han kan fortsatt ikke forstå hvordan han kunne finne på å ta på seg gummistøvler. Han som bevisst alltid har valgt joggesko når han skal ut i båt. Nettopp fordi man ikke vet hva som vil skje. Det er ingen som planlegger å forulykkes. Det bare skjer, i brøkdelen av et sekund.  

I dagene etterpå merket Evald hvordan Edvard fulgte ham hakk-i-hæl. Ville være nære. Gi en ekstra klem. Være enda litt nærere enn før.  

«En voksen person i liten kropp»

At Edvard fortsatt har en bestefar å springe ned til – som kan ta han med på fisketur, lære ham å sette garn eller bade med ham fra brygga – er ingen selvfølge. Hvis ikke Edvard hadde visst hva han skulle gjøre kunne utfallet blitt mørkt. For når det kommer til å tenke sikkerhet er barna ofte flinkere enn generasjonene før dem. Voksne, fra 60 år og oppover er overrepresentert i drukningsstatistikken. De aller fleste som omkommer er godt voksne menn. Fedre. Kjærester. Ektefeller og Bestefedre. Og det som fyller tomrommet etter dem er savnet. Gode minner fra det som en gang var, og sorgen over alt det som ikke kan bli.  

Aller mest har Evald tenkt på Edvards opplevelse, og hvordan hendelsen vil sitte i barnebarnet resten av livet. Han legger armen rundt barnebarnets skulder. Øyne som glitrer av stolthet. «Han er en voksen person i en liten kropp. Hvis han ikke hadde kunnet ro, eller beholdt roen slik han gjorde, tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag. Jeg er svært stolt av ham ja. Virkelig.» Evald skjenker Edvard et takknemlig smil.  

«Han er en voksen person i en liten kropp. Hvis han ikke hadde kunnet ro, eller beholdt roen slik han gjorde, tror jeg ikke jeg hadde sittet her i dag. Jeg er svært stolt av ham ja. Virkelig.»

En redningsdåd en utmerkelse verdig

Etter at hendelsen ble kjent har rosen strømmet på. I Rakvåg er de imponert over det niåringen har gjort, men det er ikke bare der folk lar seg begeistre. Da Redningsselskapet fikk vite hva Edvard hadde gjort, ble han og familien invitert til Trondheim for å delta på dåp av en redningsskøyte. Men det er ikke bare det som skal skje; Edvard tildeles også Redningsselskapets diplom for redningsdåd, en utmerkelse som gis til personer som ved mot, snarrådighet og handlekraft har reddet eller bidratt til å redde mennesker fra å drukne.  

Sommeren er rett rundt hjørnet. Små og store vil trekke mot strender og svaberg. Søvnige kystbyer og vinterstengte marinaer vil våkne til liv. Tospannet i sofaen har mye å glede seg til, men etter sin egen opplevelse har de også en oppfordring: «Det er lett å tenke at man bare skal en liten tur. Men den turen kan bli den siste. Jeg kommer aldri til å bruke gummistøvler i båt igjen. Og vesten skal alltid være på. Sommer som vinter». Edvard nikker, «Bruk vest. Og joggesko». Han tenker seg litt om, det var en ting til…«Og ikke stå i båten!».  

Med din støtte kan vi gjøre flere barn trygge i vann

Kontonummer: 5005.26.50000

Velg type …


For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle fødselsnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger fødselsnummeret ditt.

Redningsselskapet følger regelverk i forhold til behandling av personopplysninger for givere.

Jeg vil betale med …

(Registrering av navn på dette bidraget gjøres i etterkant.)