Redningshistorier

– De er vakre mennesker, de stille heltene, som bare gjør dette. Hele tiden. Som setter sine egne liv i fare, for å hjelpe andre. Quentin Smith og to venner ble reddet etter at helikopteret deres styrtet i sjøen.

Varsomt stryker hun hånden over treåringens kalde, røde kinn. De har flyktet fra et hjemland i krig og befinner seg nå i en teltleir i Hellas. Bakken er dekket av et tynt lag våt snø. En plastpresenning er lagt over det lille teltet de deler med tre andre. «Det var ikke slik det skulle bli», sukker Sobia.

Pål Sørvoll skulle på søndagstur med båten. Men så gikk det forferdelig galt. Han lå seks timer i det iskalde vannet og var sikker på at han ikke kom til å se sine tre barn mer.

Jan Adolfsen gransker skjermen. Finnes det noen der ute? Styrmannen lar det varmesøkende kameraet sveipe over skjærene foran seg. Havet fråder. Det koker i hvitt  og gjør søkeforholdene vanskelige.

Oddleif har sett plastbåter brenne før. Det kan være eksplosivt. Nå har det gått en halvtime siden sist han hørte stemmen til sønnen sin. En vond halvtime. Om bord i redningsskøyta er telefonen på høytaler, så alle hører Oddleifs anspente stemme: «Hallo! Det e Oddleif Torsteinsen fra Røst. Æ har en sønn ombord i Bøfjord!»

I bitende vind og et hav som knapt holder tre grader kjemper 18 barn for livet. –Dette kommer til å brenne seg fast i minnet, forteller skipsfører Rune Pedersen som styrte redningsskøyta til land – med et av barna på fanget.

Etter to timer i iskaldt januarvann holder fembarnsfaren Bjørn Bendiksen på å miste bevisstheten. Da streifer lyset fra redningsskøyta over han.

På småbåthavna i Mosjøen stod en far og ventet. Samtidig ble sønnen hans møtt av en fire meter høy bølge.

Han rakk ikke å tenke før han lå i sjøen. Han ropte på hjelp, men ingen hørte. Denne dagen kunne uhellet ha kostet Jørgen Bråten livet.

En bølge slår båten rundt. Far er fanget inne i styrehuset. Sønnen sitter på båthvelvet. Den første fisketuren i Lofoten ble ikke helt som de hadde tenkt.

Kristiane er i ferd med å gi opp. Hun ligger halvveis nede i det kalde vannet, klemt fast mellom båten og det glatte svaberget. Svelger saltvann, puster tungt, er så sliten, så sliten som hun aldri før har vært.

Etter en time stopper motoren. Det begynner å bli mørkt. Yvonne og hunden Diva er alene midt i Oslofjorden. De ser ingen andre båter i nærheten, og Yvonne føler seg veldig alene. Yvonne drar og drar i startsnora, men motoren ville ikke starte. Hun blir helt utmattet, og siger sammen i bunnen av båten. Det har blitt helt mørkt, og Yvonne er så kald at hun skjelver. Så sovner hun.