Hopp til innhold

Fikk motorstopp i storm

– Mitt fokus var å redde båten, forteller Robert Nielsen, som nattestid fikk motorstopp i storm utenfor Egersund. Men da det blåste opp og bølgene nådde åtte meters høyde, begynte han å tenke på de der hjemme.

Det er i grunnen en av disse tingene som ikke skal skje. Den båtvante vestfoldingen Robert Nielsen (34) fra Sande hadde reist til Bergen i April 2023, for å hente en nyoverhalt Fjord 880 og kjøre den hjem igjen.

Så røk grovfilteret halvveis på turen tilbake, midt på natta, rett sør for Jæren. Vindkastene var da på vei opp godt over 21 meter i sekundet.

– Det er liten storm, det, sier Robert. Han kikker rundt seg i båthavna, og tenker at han er heldig. At uten redningsskøytene langs kysten kunne ting ha vært annerledes.

Vi møter ham på Jarlsø utenfor Tønsberg, sammen med den frivillige besetningen om bord på RS156 Eivind Eckbo: båtfører Terje Dalen, bestmann Jørgen Feed, matros Friderikke Forsthøfl og matros Elias Haaø.

– Den jobben dere har er det mange som ønsker seg, tror jeg, sier Robert til båtfører Terje. – Jeg vet i hvert fall at det jeg hadde kommet til å gå på jobb med høy armsving og gledet meg til hver eneste dag.

Praten går livlig om alle oppdrag og om det meningsfylte ved å være mannskap. Nå gikk det bra med Robert, men uten en redningstjeneste langs kysten, ville han jo ha drevet langt til havs.

Robert snakker med mannskapet på Eivind Eckbo om da han fikk motorstopp i storm utenfor Egersund

– Vi tenker jo ikke over at våre dager raskt kan være talte før vi plutselig befinner oss i livsfare. Det må ofte et lite sjokk til for å våkne, sier han.

Lidenskap for båt

Han gjenforteller til mannskapet på Eivind Eckbo det dramatiske døgnet rundt påsketider, tidligere i år.

– Jeg drar altså til Bergen for å hente hjem en båt jeg har kjøpt. Og turen hjem er i grunnen helt uten risiko, på papiret, forteller Robert.

Med seg på turen rundt sørlandskysten har Robert fått med seg en kjentmann, en pensjonert skipper. De får lagt fra kai i Bergen ved 15.00-tida på ettermiddagen. Målet for første etappe var Egersund.

Jeg hadde i grunnen ingen bekymringer, jeg har eid og skrudd båt siden jeg var ung, min første båt var en Selco 13.

Robert nielsen

Listen over båten han har eid spenner fra raske øyhoppere med utenbordsmiksere til sjarmerende, litt tilårskomne cabincruisere, men med mye liv igjen. Som denne båten har, Roberts syvende smykke.

– Det var jo nettopp det, da. Jeg er jo så fryktelig glad i båtene mine, at da ulykken først var ute, tenkte jeg ikke på å forlate drømmebåten.

De har nå rundet Stavanger og Jæren, men i april-natta har værgudene slått på vindturbinene. Det begynte å skumme på toppene, og kulingen begynte å hviske om storm i kastene.

– Det er jo litt utrivelig med væromslag, men vi tenker vel begge at dette går fint, nå er vi snart innaskjærs og kan gå og legge oss, sier Robert.

Men nei. Rundt midnatt, bare tre nautiske mil fra Sirevåg, får de motorstopp. Motoren fusker, og de to i båten gjør det de kan for å undersøke hva som kan være i veien.

Bølgedalene begynner å bli bratte, flere meter høye bølger treffer dem fra siden og slår over rekka. Motoren vil ikke starte.

Bølgedalene begynner å bli bratte, flere meter høye bølger treffer dem fra siden og slår over rekka. Motoren vil ikke starte.

– Da ringer vi inn og hører om redningsskøyta i Egersund har mulighet for å komme ut. Det er bare syv nautiske mil inn.

Men i Egersund er det ingen mannskap tilgjengelig. De to får motoren i gang igjen, men så tar motoren et siste drag med luft, før alt blir stille.

Dieselfilteret er tett

– Det er da jeg skjønner hva som har skjedd. Forrige eier hadde nok ikke så god kunnskap om filter og det indre kretsløpet til båter.

Alt var byttet, hadde eier bedyret. Det var nok også riktig. Men manglende grovfilter var synderen. Dieseltankene, knappe fem år gamle, var nye og fine.

– Det er ingen workaround når finfilteret tar kvelden. Her hadde jeg omtrent hele verkstedet med meg i bagasjen; Slangeklemmer, impellere, olje, verktøy og et lager av reservedeler som ville gjort Reodor Felgen misunnelig.

Bølgene kryper oppover i høyde, og et par ganger måler de dem til åtte meter. Nå er det ingenting å gjøre. Annet enn å kalle opp hjelp.

Lang tur vestover

På redningsselskapets base i Farsund befinner maskinsjef Jan Sverre Christiansen og skipper Gøran Gundersen seg, sammen med styrmann Hans Petter Utvær.

Vi ringer dem opp, og de forteller om redningsaksjonen sett fra deres side, i utgangspunktet et rent rutineoppdrag.

– Vi hadde nettopp kommet på vakt, vi går en måned i strekk, da de ringte fra Kystradio Sør, erindrer Gøran.

Jan Sverre, Gøran og Hans Petter skjønner fort at det kan bli lite søvn på dem.

De får koblet inn havaristen, og begynner å snakke med Robert og skipperkameraten hans over sambandet.

Illustrasjonsbilde av Robert som sitter i båten med motorstopp i storm og kontakter Redningsselskapet for hjelp.

– De befinner seg relativt nærme land, sør for Kvassheim fyr. Teknisk sett er du fortsatt på Jæren. Fra Farsund betyr det en tur på omkring 50 nautiske mil, forklarer maskinsjef Jan Sverre.

Seaking-helikopter nevnes som et alternativ. Men havaristen driver fra land, og eieren av båten mener han skal klare å vente til de kommer. Han vil nødig oppgi skuta.

– Han driver ut i stadig mer sjø, fra nordvestlig stiv kuling og bygevær og kanskje mot liten storm, resonnerer skipper Gøran.

Det kommer jevnt sjø og bølger på fire til seks meter rett inn fra sida, og det blir mye slingring om bord. De tar inn vann. Ikke mye, men litt. Nok til at Robert kjenner på frykten.

Over sambandet får Robert beskjed flere ganger gjennom natta at dersom det blir for utrivelig og de ikke våger å oppholde seg i båten lenger, kan helikopteret være der på 20 minutter og hente dem.

– Han ville nødig miste den nykjøpte båten, og på sett og vis skjønner man jo det, sier Gøran og Jan Sverre.

Det handler også om ressurser. Dersom det skulle oppstå akutte situasjoner andre steder, kan det være kritisk om ikke Seaking-helikopteret er tilgjengelig.

De gjør seg klar og setter kursen vestover klokka 00.45.

Reddet etter fire timer

Ute på havet venter Robert og kameraten gjennom endeløse nattetimer. Nervene får kjørt seg.

– Jeg sendte noen tekstmeldinger hjem til kona der jeg skrev at jeg var glad i henne og barna, sier Robert.

Han satt under dekk og holdt seg fast, og de fire timene som gikk føltes monotone og repetitive.

– Du er jo ikke på et trygt sted, og selv om vi begge var relativt båtvante, begynte det nok å snike seg inn tanker som ikke var så hyggelige.

Så får de øye på Redningsskøyta RS 173 Erling Skjalgsson, som lyser dem opp med kraftige strålekastere.

– Vi er i posisjon hos ham cirka 04.14, sier Gøran.

Illustrasjonsbilde av Redningsskøyta som prøver å slepe båten til Robert som har motorstopp i storm.

 Etter hvert som de nærmet seg, fikk de kontakt med dem over telefon og VHF, og kunne oppdatere posisjonen. Da var bølgehøyden opp mot 8, med signifikant høyde fire meter. I loggen har de skrevet stiv kuling med storm i kastene.

– Vi setter slep og går inn mot havna i Sirevåg. For vår del var det jo været som var mest utrivelige, selve utførelsen av oppdraget var nok nærmest rutinemessig for oss, sier karene på RS 173.

De forstår likevel at en slik situasjon kan gjøre selv den mest garvede sjøulk usikker og redd.

– Det er ikke baugluke på den båten, så føreren måtte jo ut på siden for å komme fram for å ta imot line og trosse.

Bare risikomomentet alene, på en fritidsbåt med mye bevegelse og med medtatte folk om bord.

Sterkt preget

Omkring 06.30 kommer de endelig inn til havn i Sirevåg. Redningsoperasjonen har tatt seks timer, og Robert tør endelig å la følelsene få slippe ordentlig til.

– Han var ganske medtatt da vi kom til kai, sier Gøran. – Vi kunne se på ham at han var sterkt preget av situasjonen.

For selv om oppdraget for mannskapet på redningsskøyta føyer seg inn i en rekke av rutineoppdrag, vet de godt at det aldri blir rutine for den som risikerer forlis og kjenner på hvor skjørt livet kan være.

– Vi er glade for at det gikk greit, og vi snakker alltid gjennom oppdraget, for det er jo slik at det er ting som potensielt kan gå galt. Vi er opptatt av å lære av alle situasjoner vi havner i.

Karene på skøyta understreker at det er liv og verdier de skal redde. I den rekkefølgen.

– Vi må jo se mennesket fremfor det materielle, vise dem vi redder at vi bryr oss.

For Robert betød det mye at han ble møtt med respekt og verdighet da han kollapset litt på brygga.

– Jeg kastet opp, rett og slett. Den fysiske reaksjonen var faktisk voldsommere enn jeg hadde trodd selv. Og selvsagt var det en enorm lettelse å kunne ringe hjem.

Gøran og Jan Sverre er enstemmige i sin respons:

– Det tror vi ham på. Og det er derfor vi er her, vår drivkraft er at alle som havner i trøbbel til sjøs kan ringe hjem og fortelle at det gikk bra til slutt.

«Vi er på vei»

Så må vi brått legge på. Alarmen går plutselig om bord på Eivind Eckbo. En havarist trenger assistanse ved Verdens Ende, og dermed går alle på skøyta inn i oppgaver de har trent på. Det gjøres klar for å dra fra kai.

– Vi er på vei, sier båtfører Terje over radioen.

Det brummer under motordekselet. Robert rekker å ønske mannskapet lykke til, så er kjølvannet etter dem alt vi ser, bare minuttet etter.

– Det er jammen godt de er så operative, sier Robert.

Doner

Kontonummer: 5005.26.50000

Velg type …


For å kunne gi deg skattefradrag ber vi om at du oppgir ditt fulle fødselsnummer. Les mer om skattefradrag og hvorfor vi trenger fødselsnummeret ditt.

Redningsselskapet følger regelverk i forhold til behandling av personopplysninger for givere.

Jeg vil betale med …

(Registrering av navn på dette bidraget gjøres i etterkant.)

Les flere historier fra virkeligheten: